Krigen mellom Asdel og Enthryn har herjet i mange år. Begge sider har lidd store tap og det er få som fortsatt husker hvorfor denne meningsløse krigen startet. Krigen er blodig og ingen slipper unna, alle som har et snev av magi i blodet blir sendt...
К сожалению, это изображение не соответствует нашим правилам. Чтобы продолжить публикацию, пожалуйста, удалите изображение или загрузите другое.
Enro blunket sakte med øynene og dro puta godt under hodet. Han kikket sidelengs bort på Lynessa som gjorde seg klar til å begynne. Hun hadde alltid vært vakker, men her, i det dunkle lyset så hun ut som en gudinne. Hans gudinne. Enro lot blikket gli over de lyserosa leppene hennes idet hun begynte på den eldgamle historien.
«Det hele begynte i et land langt, langt borte. Et land så fjernt og gammelt at dets navn ble glemt for lenge siden. Dette var et fremmed og farlig land. Monstre store som fjell vandret rundt, menneskene levde på randen til utryddelse og ingen våget seg ut alene. Menneskene som bodde der var i besittelse av mektige krefter, og sterkest av alle var de to husene som kjempet om makten over riket, Asdel og Enthryn. De var bitre fiender og begge hadde tatt sin andel av blod fra den andre.»
Stemmen til Lynessa var som fløyel. De myke vokalene som fløt ut mellom leppene hennes var som balsam for det slitne hjertet hans. Enro stirret trollbundet på bestevennen. Hun var nydelig. Han ville legge seg tilbake og bare nyte stemmen hennes, men han klarte ikke se vekk fra det vakre ansiktet. Lynessas øyne flammet opp og hun tente en simpel flamme i håndflaten sin. Enro stirret fascinert.
«En dag satt en ung pike i en eng langt vekk fra sivilisasjonen. Hun hadde hår så skinnende at hun gjorde solen til skamme. Hennes navn var Flamma og hun var arvingen til Asdel-huset. Hennes far var riktignok bekymret for sin eldste datter. Hun var vill, ustyrlig og hadde voldsomme raserianfall som ingen ende ville ta. Ingen så henne som den neste herskeren, ikke engang Flamma selv. Hun hadde akkurat stukket av fra en tåpelig middag med familien og en voldsom vrede lyste ut av de røde øynene hennes. En ung mann hadde kommet med en forsiktig antydning mot et giftemål og Flamma hadde stukket på flekken. Ingen mann skulle få henne, hun var sin egen og ingen andres.
I et voldsomt anfall av raseri hadde hun løftet hendene mot himmelen og sluppet ilden løs. Den sprutet ut av munnen hennes og fortærte alt rundt henne. De sultne flammene slikket om gresset under Flamma og hun innså med gru hva hun hadde gjort. På bare noen minutter var hele engen fylt av de dødelige flammene.»
Lynessa førte flammen fra den ene hånden til den andre. Hun så seg raskt rundt for å se om noen så i deres retning, men de få sykesøstrene som var på jobb var opptatte med skadde pasienter.
Sakte endret Lynessas øyne farge fra glødende ild til en frost så kjølig at Enro fikk frysninger bare av å se på. I hånden hvor hun tidligere hadde holdt flammen oppsto det nå frost og fra neglene hennes vokste det istapper. Hun blunket lurt og Enro smilte tilbake. Dette var deres lille hemmelighet og det var en hemmelighet han skulle ta med seg i graven. Ingen skulle noensinne få ham til å tyste på Lynessa.
Hun fortsatte historien.
«Flamma snudde seg og løp inn i skogen. Hun flyktet fra flammehavet og ba om at ingen hadde sett henne. Men en ung mann hadde vært på jakt i skogen den dagen. Han hadde fått med seg alt og han hastet nå mot engen for å slukke flammehavet. Glacies var hans navn og kappen hans bar emblemet til Enthryn-huset. Han strakte ut hendene mot flammehavet som Flamma hadde etterlatt seg og fryste ned hele engen til det ikke var annet igjen enn rim og frost. Deretter spurtet han inn i skogen, bestemt på å fange den dumme jenta som hadde forårsaket brannen. Glacies var raskere enn Flamma og han kunne skimte det gylne håret hennes mellom trærne. Da han hadde kommet nær nok grep han tak i det lange håret hennes og dro henne ned i bakken. Flamma skrek av smerte og sparket og slo vilt rundt seg, men Glacies var sterkere og holdt henne nede.»
