ILDJENTA

Kapittel 8 - Megan

Vi er jammen heldige! Gjett hvem vi møtte på butikken. Vi møtte bestemor! Jeg har savnet henne.

Vi ble nødt å la bilen vår vere igjen, slik at vi ikke skulle bli forfulgt. Bestemor kjørte oss videre. Jeg fortalte henne om Teddy og det ødelagte øyet hans. Da smilte hun, noe hun sjeldent gjør.

Far, snakket med en skeptisk tone. Jeg tror ikke han liker hun noe særlig. Nei, for no tull. Far liker alle han.

Besta kjørte oss hjem til seg. Jeg husker hver minste detalj av den fantastiske hagen hennes. Men, nå var gresset uklipt og blomstrene vissnet. Rødmalingen på huset flasset av og det ene vinduet var knust. Besta derimot, såg ikke til å bry seg.

«Jeg er ikke ofte hjemme, så jeg har ikke fått ryddet eller fikset noe her, men føl dere som hjemme» sa hun. Far nikket raskt og fulgte oss inn i huset. Det knirket i trappene. Spindelvev var over alt i taket.

Jeg hev meg på den gamle sofaen og satte sekken på bordet. «Akkurat som hjemme» lo jeg. Besta deiset ned i stolen sin. Far kom inn med maten og serverte oss et godt måltid.

Så avbrøt han stillheten, «Hvordan fant du oss?» spurte han besta. «Kjære deg, jeg leser avisen skjønner du. Hele ruten din står der. Og når jeg hørte du ble tatt igjen av Walker, visste jeg at dere hadde problemer» forklarte hun raskt.

«Det gir ingen mening, du kunne da ikke vite at vi var på den bestemte bensinstasjonen!» sa han. Deg var tydelig at han hisset seg opp. «Okei, hør her. Jeg har kanskje holdt øye med dere ved en sporer..» sa besta og kikket trist i gulvet, et øyeblikk. Far rynket pannen og hun tilføyde, «I Teddy bamsen»
______________________________
Etter å ha dratt ut sporeren i poten til Teddy, ble det stille igjen. Deretter satt vi slik i en halv time. Det var veldig, kjedelig. Ikke hadde hun TV heller.

Plutselig ringte det på døren. Vi spratt opp alle tre. Besta kjekket kikkehullet i døren, far vinduene. De såg bekymret på hverandre. «De har omringet oss» sa de på likt. Nei. Vær så snill. Tårene rant nedover kinnene mine og hjertet banket raskere.

Så ble døren sprengt opp. De samme mennene kom stormene inn og omringet oss. Jeg åpnet munnen, men fikk ikke ut en lyd. Ett volsomt smell traff hodet mitt. Alt ble helt rart, og smerten skrek til meg. Mørket seg inn forran øynene mine.

Far ropte og prøvde å komme seg vekk fra mennene rundt han. Paul Walker smilte fryktesløst. Hender holdt meg fast i både hender og føtter.
«Charlie, Charlie, Charlie... Vi har forbedret teknologien siden sist gang» Han tok opp pistolen til mannen på bensinstasjonen. Han lo, høyere og høyere.

Ekkoet fylte ørene mine. I siste øyeblikk klarte jeg å sende ild ut av den ene armen min. Jeg vet ikke om jeg traff noen. Eller om jeg traff far. Så ble alt svart.