Love story

Pappa..?

"Din?" Spørr jeg forsiktig
"Jeg beklager Sarah.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.."
"Gjøre? Hva.. Nei jeg skjønner ingen ting, så du har prøvd å få tak i faren min... Fordi han var faren din for 15 år siden?"
"Var? Sarah han er faren min.. Jeg har bodd på fosterhjem... Faren din.. Eller faren vår da.. Han"
"IKKE si faren VÅR" avbrøt jeg han
"Neimen Sarah... Han kontaktet fosterhjemmet jeg bodde på, vi avtalte når jeg skulle komme til gården.. Og.."
"Så.. Så dere har holdt dette hemmelig.. Hele tiden?"
"Sarah.. Da jeg fikk vite at du var datteren hans, forstod jeg med engang at dette var en stor tabbe"
"James.. Jeg begynte å få følelser for deg.. Og nå.. Nei jeg vet ikke lenger.. Dette her går ikke.. Og du holder deg langt unna gården til meg å pappa."
-jeg reiser meg opp for å gå, men da kommer det en sykepleier i full fart gjennom døra, så jeg faller.
"Åh herremin! Unnskyld jeg beklager så mye Sarah" sier sykepleiern
"Neinei ikke tenk på det"
Jeg reiste meg opp og fortsatte å gå igjennom døra
"Hvor er det du har tenkt deg?" Sier sykepleieren
"Jeg..jeg tror jeg glemte noe, ved det bordet"
Jeg tror ikke hun trodde på meg, men jeg fortsetter å gå.
Tårene triller å det James har gjort trigger mine tanker.
Jeg er nødt til å ringe pappa
Jeg plukker opp telefonen å ringer
"Hallo?? Hallo Sarah?"
"Hei"
"Hvorfor har du ikke svart, hvor.. Hvor har du vært hele natten?"
"Jeg.. Har vært ute, og har funnet ut av et par ting"
"Hvorfor har du ikke ringt meg, jeg har vært så beskymret"
"Du lurer på hvorfor jeg ikke har ringt...? Jeg syns det er viktigere å vite hvorfor du aldri har fortalt om sønnen din" sa jeg
"Sønnen min?" Sa han med en overfladisk stemme
"Ikke spill dum, du vet hva du har gjort å nå får du jammen meg stå for det"
"Lille venn.. Hvem er det du påstår er sønnen min?"
Jeg ble rasende å irritert og følelsesladet. Så jeg la på og rømte fra sykehuset