Love story

Frykt

Nå som jeg klarte å snike meg ut av sykehuset så setter jeg kurs mot stedet vi krasjet bilen, det er ca 20 minutter å gå. Det er så mange tanker i hodet mitt, "tankene om pappa har forandret seg helt, jeg så opp til han som en helt men nå som han har løyet til meg i mange år så vet jeg ikke.. Tenk at jeg fikk følelser for James, han er broren min! Hva skal jeg gjøre.. James visste det hele tiden, helt siden han møtte meg, det føltes ut som han hadde følelser for meg å.. Det var vel bare fordi jeg er søsteren hans"
Nå har jeg kommet frem til stedet, bilen hadde ikke blitt tauet vekk enda så jeg lukket opp døra å satt meg i setet. Bare lukta i bilen ga meg tanker om James og pappa.. "Pappa ringer.."
Jeg ser ned på telefonen og venter ikke lenge før jeg legger på å kaster telefonen langt ut i skogen.

"1 time senere"
"Hva er dette?" Sier jeg til meg selv
Det er politi sirener som bråker og jeg ser to politi biler mellom noen trær.
"Er de ute etter meg?"
Jeg går ut av bilen og kryper under bilen å gjemmer meg der, politi bilene har stoppet utenfor skogen, pluttselig hører jeg noen hunder som begynner å bjeffe " å nei! Er det politi hunder?" Hunden er likeved meg, jeg får helt panikk og jeg reiser meg fort opp og hopper over gjerdet å begynner å løpe mot gården. Det er tungt å pesete å løpe, jeg får panikk å begynner å hyperventilere. "Åååh!" Roper jeg mens jeg faller på bakken. "Jeg kan ikke ligge her, politi hundene kommer!" Jeg reiser meg fort opp igjen og fortsetter, gården er rett rundt hjørnet. Plutselig ser jeg pappa kjører bilen bort fra gården. "Å NEI" jeg legger meg rett ned i grøfta å prøver å gjemme meg i gresset. Nå har han kjørt forbi og jeg reiser meg opp å løpet opp til låven. "Endelig" sier jeg mens jeg puster lettet ut, jeg satt meg ned i høyet å fant frem gitaren " håper jeg er trygg her.. Jeg vet ikke hva politiet ville meg, jeg orker bare ikke å se James eller pappa nå"
Forteller jeg meg selv. "Herregud.. Hva med silje.. Eller mamma da, hun stakk jo av fra meg å pappa, er det mulig Silje må ha kommet tilbake uten at jeg visste om det.. Når jeg var liten" tenker jeg dypt, så stoppet det tre biler ved gården vår, rett nede ved huset. To av dem var politibiler og den tredje var pappas bil. "Hva??? Hva er dette" sa jeg, jeg bestemte meg for å gå ned til den bare for å høre om hva som skjer.
"Sarah?? Hva i! Hvor var du vært? Jeg har vært så beskymret" sa pappa ".." Jeg sa ingenting "unge dame, Sarsha Ray? Ikke sant?" Sa politiet "ja.. Men de fleste kaller meg bare Sarah" fortalte jeg "du er savnet fra sykehuset og faren din her har spurt oss om vår hjelp, hva er det som egentlig foregår? For som jeg har forstått det så visste ikke Bjørnar engang at du havnet på sykehuset" sa politiet "vel..." " hva er det du ikke forteller meg Sarah?" Avbrøt pappa "jeg forteller ALT til deg pappa! Absolutt alt sammen! Det er du som ikke forteller meg ting! Du har løyet for meg i hele mitt liv! Hva! Syns du ikke jeg fortjener å vite sannheten? Å hva med mamma!" Begynte jeg å rope til pappa mens jeg hadde tårer i øynene "moren din.. Hun" "HUN STAKK LIKSOM AV? Vel nei det gjorde hun ikke! James er faen meg broren min!! Mamma kom tilbake ikke sant..! Du forteller meg ingen verdens ting!" Avbrøt jeg han. " dette syns jeg virkelig ikke vi burde ta opp nå sarah.." Sa pappa "å hvorfor ikke det? Syns du at det er for tidlig å fortelle meg det? Det har liksom Ikke bare gått 16 ÅR!!" Begynte jeg å rope til han mer.. "Konstabel... Jeg har fått tilbake min datter nå, takk for hjelpen men jeg tror vi klarer oss nå" sa pappa til politiet "vel.. Kontakt oss senere om det oppstår Noen problemer"

Politi mennene satt seg i bilene å kjørte fra gården.
"Si noe da pappa"
"Sarah... Moren din.. Hun er.. Eh.. Moren din sarah.. Hun er død"