Kreftene

617 44 4
                                    

Hjertet mitt begynte og slå, og jeg begynte og puste. Alle ble så glad for at jeg ikke var død. Men jeg var svak og måtte være igjen på sykehuset en stund. Etter en uke slapp jeg ut fra sykehuset. Jeg måtte gå med krykker for og ikke falle sammen. Men jeg følte meg ofte kald og frossen. Jeg dro på legevakten 1 gang i uka for og sjekke om jeg var frisk. Da jeg sluttet og gå med krykker, gikk jeg noen turer for meg selv for og tenke. Jeg begynte og tenke på dumme ting. Noe som folk hadde gjort mot meg som var slemt. Jeg begynte og bli sint, og tenkte at jeg skulle hevne meg på de. Etter en stund møtte jeg en av de som hadde vert slemme og ondskapsfull mot meg. Og det var han fortsatt " Hei pysa! Hvordan står det til din Dust?" Han sa det på en ondskapsfull måte med ett ondskapsfullt blikk. Jeg ble så sur at jeg skrek. Men det skjedde det noe rart. Det kom en isstråle ut av hendene mine som fryste han. Jeg ble så redd at jeg bare løp min vei. Jeg løpet alt jeg kunne, helt til beina mine ikke orket mere. Jeg løpet inn i den skogen der jeg hadde fått et lyn i hjertet.

Med et hjerte av isDonde viven las historias. Descúbrelo ahora