Drap

Sykehus

Da jeg våknet opp lå jeg på et hvitt, stort rom fyllt med tomme senger.
Ingen var i rommet, bare jeg. Det var helt stille.
Jeg kjente at fjeset mitt gjorde vondt.
Jeg var koblet til allslags ledninger. Det var en ledning som var i blodåren min og den var koblet til en pose med blod. Posen med blod hang fra en lang stang med hjul.
Jeg hadde også en liten klosse festet til pekefingeren.
Da jeg prøvde å reise meg opp av senga kom det en dame inn en stor dør.
Hun sa at hun var en sykesøster og skulle passe på meg men jeg svarte ikke jeg ville bare komme meg vekk og finne pappa.
Så jeg gikk bort til et speil og så et stort arr i fjeset. Arret gikk fra skinnet og ned til øreflippen. Jeg hadde tydeligvis sydd. Det var noen små sår og, men det var bare skorper på dem.
Jeg husket ikke så mye. Jeg tror jeg besvimte eller noe.
-Du har vært i koma. Sa damen som hadde komt inn
-Du har vært her i fire dager. Fortsatte hun.
Jeg ignorerte det hun sa og bare fortsatte å studere fjeset mitt.
Etter det gikk jeg til et lite rom som var badet. Jeg vasket meg i ansiktet og da jeg kom nerri de små sårene svidde det veldig.
Jeg stellte meg og gikk på do. Jeg så fra speilet til døra og i dørkarmen sto damen og skikket inn på meg.
Jeg ga henne et spørrende blikk som sa
-Hvorfor ser du på meg?!
Hun skjønte blikket og sa
-Åja, ja, jeg skal passe på deg, jeg må være sikker på at du har det greit...
Jeg ignorerte det hun sa igjen og bare så en annen vei.
Av en eller annen grunn klarte jeg liksom ikke å snakke, eller jeg klarte det, men jeg orket liksom ikke...
Da jeg var ferdig gikk jeg ut av rommet og la meg i sengen igjen og slappet av. Hver time kom det inn noen menn og skulle skjekke om jeg hadde det bra, liksom dobbelskjekke fordi jeg hadde hun dame ved siden av meg som satt og leste "Se og hør" bladet. Mamma pleide å lese det, jeg er jo ikke sikker på om hun enda leser det for det er over ett helt år siden jeg så henne!
Det fikk meg til å tenke på da jeg var hos henne. Jeg savner henne veldig.

På sykehuset fikk jeg god mat og drikke. Som oftes fikk jeg skive med nutella og appelsinjus til. Det var luksus å være på sykehus, men jeg ville fortsatt hjem. Jeg tror bilen jeg satt i ble sprengt eller noe, det var jallefall det sykepleieren mumlet av og til om.

Plutselig kom mamma og pappa inn døra. De hadde med seg en stor plakat som det stod "Har savnet deg!" Jeg hoppet ut av senga og når jeg skulle til å klemme dem kjente jeg at det stakk i hånda. Jeg våknet brådt opp. Jeg hadde klemt i søvne og dulket hånda rett i veggen. Det var bare en drøm! Det randt en tåre ned skinnet mitt, men jeg tørket den vekk. Hvorfor er livet mitt så forferdelig?! Kom det opp i hjernen min.

De neste dagene tenkte jeg på den drømmen. Kanskje drømmen ble til virkelighet, eller pappa er jo død... På grunn av meg... Det er en forfærdelig følelse som ikke kommer ut av hjertet eller hjernen når jeg tenker på at jeg drepte min egen far, men det var ikke med vilje, men det betyr jo egentlig ingenting, jeg bare får litt selvtillit igjen av å tenke sånn, faren min er jo fortsatt død... Tror jeg. Det er noe jeg vil, men kan ikke forandre. Det kom et nytt spørsmål i hodet mitt, er jeg kanskje nærme huset mitt nå??!