Det var en gang en snill gammel dame som hadde en snill hund. En dag hørte den gamle damen på radion at en gal mordrer hadde rømt fra fengsel og at alle skulle låse dører og vinduer. Så hun låste alle dører og vinduer, bortsett fra et lite vindu, for å slippe inn litt luft. Hun trodde at en mordrer aldri hadde klart å komme inn her. Så den natten gikk hun til sengs som vanlig. Hun visste at alt var Okei fordi når hun tok ned hånden fra senga, sleiket hunden hånden hennes. Men senere den natten hørte hun et "drip, drip, drip". Hun tok ned hånden hennes fra senga og hunden slikket den, alt var Okey. Hun gikk ned for å skjekke vasken, men vasken dryppet ikke. Hun gikk tilbake til sengs. Damen våknet opp igjen utover natten, så hun trodde dryppingen kom fra dusjen. Hun gikk inn på badet, og der var hunden hennes, død, henger fra dusjhodet, det drypper blod og alle innvollene var dratt ut. Det var skrevet på speilet med hunden sitt blod "Humans can lick too". Og bak henne i speilet ser hun morderen.
