The new boy 2

Del 45

Jeg tar opp telefonen. Hvem kan jeg ringe? Lotta? Nei... Tanja? Nei... Eric? HVERTFALL NEI! Hvem da? Joo! Daniel!

Jeg sender Daniel en melding.
-hei Danu💗 vil du komme bort? Har mye å fortelle også savner jeg deg! Setter på pizza🍕

Etter 5minutter får jeg svar.
-jepp! Kommer om 3😉

Jeg putter pizzaen i ovnen også ringer det på døren.

"Hei Daniel!" Sier jeg overlykkelig og klemmer han i det jeg åpner døren.

"Hei Emma!" Smiler han tilbake og danser frem og tilbake i klemmen.

"Pizzaen står i ovnen allerede" smiler jeg og slepper meg ut av klemmen.

Han tar av seg skoene og kommer bak meg til kjøkkenet. "Fin caps!" Ler han.

Oy! Den har jeg helt glømt! Haha.

"Det er Isac sin" sier jeg og tar den av meg.

"Hvor er han?" Spør Danu og ser seg rundt.

"Han og Fredi dro til L.A" sukker jeg.

"Igjen?" Sir han skjokkert.

"Jepp" jeg setter meg ned på stolen ved kjøkkenbordet.

"Hvorfor det?" Spør han.

"Isac måtte spille inn noen sanger aller noe" svarer jeg.

"Hva med moren din?" Spør han og setter seg ned han også.

"Sykehuset, hun er gravid" svarer jeg.

"Offa, så bra jeg kunne komme å redde dagen din da!" Ler han. Jeg ler med han.

*pip pip pip pip pip*

"Pizza!" Roper vi begge og løper mot ovnen.

Jeg tar den ut og legger den på bordet.

"Hvordan går det med deg og Eric egentlig? Sist gang jeg spurte så svarte du bare "shit!vent litt!" Også løp du." Sier Daniel og tar et pizzastykke.

"Det er slutt mellom meg og Eric, definitivt!" Svarer jeg. Nesten litt trist ved tanken. Jeg og Eric hadde jo det så fint sammen! Vi var jo så lykkelige og søte! Men han var en dritsekk.

"Offa, så du sier at du er ledig?" Smiler Danu lurt.

"100%" ler jeg tilbake.

Jeg ser egentlig ikke på Daniel som en kjæreste. Han er mer en venn. En bestevenn! Men det er jo gøyt å tulle med han av og til!

----

"Skal vi gå en tur i parken?" Spør Daniel etter vi har spist opp.

"Ja" svarer jeg og ser på klokka. 16:00. Ikke så seint.

Vi går ut døren og begynner å gå mot sentrum. Blå himmel og sol. Fulene synger! Så nydelig!

"Jeg har alltid ønsket meg en Bjørn" sier Daniel helt uten videre.

"Haha, hvorfor det?" Ler jeg.

"Fordi, de er så kosete og store" smiler han og fikser på håret.

"Jeg kan jo være bjørnen din jeg!" Ler jeg og hopper oppå ryggen hans.

Daniel tar tak i beinene mine og begynner å løpe framover. Jeg begynner å hyle.

"Ææææ! Iiiiikk! Vær forsiktig!" Roper jeg.

Daniel fortsetter å løpe med meg på ryggen nedover bakken. Folk stirrer rart på oss. Haha.

Jeg begynner å hyle igjen. "Daniel! Stopp!"

Daniel setter opp farten. En god del. Men plutselig sier det stopp.