Å miste en venn

Del 4 - Det går bra

Jeg må ha sovnet på et punkt. Klokken var rundt seks på morgenen da vi la oss alle sammen. Nå er klokka ti. Vi våkner alle av alarmen til Milo som de glemte å skru av. Jeg er fornøyd, vil ikke ligge på madrassen lengre selv om noen av de andre vil sove mer. Jeg kommer meg opp, steller meg. Er livredd for å se Leo utenfor dodøra, men han er ikke der. Han ligger fortsatt på madrassen. Tiden går. Vi spiser. Jeg får klemmer av Leah. Jeg trenger dem. Hun gir gode klemmer, og jeg holder på å gråte hver gang jeg får en. Jeg sier til henne at jeg må snakke med henne, tar henne med ned til rommet til Mari.

Jeg forteller alt, gråter, ser ikke helt alvoret i alt som har skjedd enda. For det skjedde ikke noe, ikke sant? Det er jo ikke sånn at han faktisk voldtok meg, jeg trodde bare at han skulle det. Hun kommer bort til meg, setter seg på huk ved siden av stolen jeg sitter på. Prøver å trøste meg så mye det går an. Vi setter oss på senga. Så forteller hun meg om hva hun opplevde med Leo på den samme senga vi sitter på nå. Jeg gråter mer. Hikster. Med en gang jeg skjønner at hun snakker om at hun har hatt en lik opplevelse med han på samme overnatting som meg, knekker jeg sammen. Det handler ikke bare om meg lengre. Nå vet jeg at Leah også er en del av hele virvaret som foregår.

Vi går opp.

Milo skal dra. Vi går til kjøkkenet og står der mens vi ser ut i gangen på de mange farvelklemmene de får. Så kjenner jeg armer rundt meg bakfra. Jeg går gjennom alle følelsene fra klokka seks igjen. Så ber Leah Leo om å klemme henne. Jeg kommer ikke over hvor fantastisk hun er. Hun opplevde noe hun også, men hun vil heller at han skal klemme henne enn at han skal klemme meg. Hun redder meg.

Men så drar hun. Og jeg er alene. Helt alene. Vi er fem personer igjen. Leo, Mari, Edvart, Emma og meg. Så drar Emma. Jeg skal sitte på med Edvart. Spør om vi kan dra en time tidligere enn planlagt fordi jeg ikke føler meg helt bra. Han spør meg om det går bra. Jeg svarer med et ja. For Leo sitter jo rett der. Jeg kan ikke fortelle Edvart om det for Leo sitter jo rett der. Leo sender meg en melding. Går det bra med deg? skriver han. Jeg har det helt fint, ikke noe mer til det svarer jeg.

Mari vil at vi skal hjelpe med å bære ned madrassene. Jeg blir litt igjen oppe, tør ikke bli med ned i kjellerstua. De kommer opp igjen, tar med enda en. Så kommer Leo opp alene.

«Skal du ikke hjelpe til?» spør han. Så bærer jeg den siste madrassen ned med han. Jeg ser at Mari har noen spilledåser stående på en hylle. Jeg prøver ut den første fra venstre. Jeg spiller melodien om og om igjen, prøver å finne ut hvilken melodi det er. Den dumme melodien. Den dumme melodien forårsaker at jeg blir alene igjen med Leo. Han klemmer meg bakfra.

«Hva driver du med?» spør han. Jeg må spille med. Skuespill. Jeg går jo tross alt på drama-linja.

«Jeg prøver å finne ut av hvilken sang dette er. Ja, ja,» sier jeg og kommer meg rundt han for å gå opp trappa. Han holder meg ikke igjen denne gangen.

Vi drar.

Og jeg sender melding til Leo om hva jeg opplevde. Det eneste jeg får tilbake er bare løgn.