Å miste en venn

Del 3 - Kjedelig

Så er det november. Jeg har bursdag den attende. Jeg inviterer alle, men det er ikke alle som kan. Mari, Edvart, Leo og en gutt fra G-klassen som heter Sam kommer. Vi har karaoke, hører på musikk og driver med nødt eller sannhet. Leo er sliten og søvnig, han holder på å sovne. Han har lagt seg ned på sofaen. Jeg legger meg ned sammen med han sånn at han kan holde rundt meg mens jeg ligger med ryggen min mot forsiden hans. Jeg elsker å kjenne armene hans rundt meg, pusten i nakken. Jeg er virkelig forelska, jeg.

En uke senere har Mari bursdag. Hun har arrangert en overnatting der to andre enn den vanlige vennegjengen også er invitert. Emma fra Halloween og Lucia. Jeg kjenner Lucia fra tidligere fritidsaktiviteter, hun har blitt venn med Mari nå. Hun er grei nok, da vi gikk på kor sammen virket hun litt sjefete, men nå har hun blitt bedre. Marina og Nitra kunne ikke komme, så de er ikke her. Vi leker nødt eller sannhet som alltid, danser mye til musikk som ikke er døll fra radioen. Jeg sitter på fanget hans mens han koser med håret mitt. Jeg puster på nakken hans, vet at han er sensitiv der. Bryr meg ikke om de andre, det gjør ikke han heller.

Vi går ned trappa til Mari sitt rom. Alle sammen. Ikke bare oss. Vi snakker om ekser, de andre går, er bare Leo, Leah og meg igjen. De ligger i senga, han har hodet på låret hennes. De slapper av. Vi gjør dette, det er vanlig for vennegjengen vår. Jeg legger meg ned mot han sånn som jeg gjorde på bursdagen min. Vi har dyna på, er kalde. Kalde.

Jeg leder hånda han til brystet mitt. Jeg hører han smiler. Under genseren over BHen. Han klemmer til. Igjen og igjen. Jeg føler meg heldig. Heldig at han bryr seg om meg. At han vil være rundt meg. Jeg leder hånda hans nedover. Mot skrittet. Jeg legger den mellom beina der overkropp blir til bein. Han beveger den frem og tilbake. Frem og tilbake. Det føltes ikke godt, han rører bare beinet, ikke imellom, selv om han tror han gjør det. Men jeg føler meg heldig, så han får fortsette. Jeg er sulten, går opp. Lar Leah og Leo bli igjen alene. Leah og Leo. Leo som gjør noe med Leah som får henne til å reagere på en inviterende måte, et klynk, kanskje en bevegelse. Leo som kysser halsen hennes selv om hun har kjæreste. Selv om hun ikke har sagt en eneste ting. Selv om han bare begynte ut av ingensteds. For kroppen hennes reagerer jo på en inviterende måte. Leo som legger seg oppå henne, fortsetter uten klarsignal. Som ikke sjekker om hun har det bra. Som ikke venter på det ene ordet. Det ordet som hadde fikset alt. Hvis han ventet på det, hadde livet gått videre og verden hadde ikke blitt snudd på hodet. På et punkt, noe som ikke kan huskes gjennom tåken av sorg og fortvilelse, slutter han. Om Leah sa stopp eller nei eller ikke vet jeg ikke. Det vet ikke hun heller. Om hun dytta han vekk eller ikke vet jeg heller ikke. Det vet ikke hun heller. Hvordan han kunne begynne uten det ene ordet, det ene klarsignalet vet jeg ikke. Det vet ikke hun heller. Hvis han venta på et ja, hadde ikke verden blitt snudd på hodet og livet hadde gått videre. Men verden ble snudd på hodet og livet har enda ikke gått videre.

Jeg går ned til rommet til Mari igjen. Nå har jeg spist, har med litt pizza til de andre. Klokka er rundt tre på morgenen. Mari løper i sirkler av overtrøtthet i overetasjen. Jeg ser ikke noe galt. Leah går, jeg legger meg i senga. Klem. Kyss på halsen. Kyss på haka. Kyss på munnen. Kyss med tunga. Skritt. Leah kommer til syne. Jeg ser redd ut, men ikke for den riktige grunnen. Jeg er redd vi ble ferska. Leah ser veldig bekymret ut. Jeg husker ikke hva som skjedde videre, men vi gikk opp etter litt tid.

Flere leker. Mer gøy.

Legge seg. Nå har vi bestemt oss for å legge oss. Jeg har lovet Leo å sove ved siden av han sånn at han kan få de klemmene han sier at er nødvendige for at han skal overleve. Jeg er trøtt, vil egentlig ikke. Edvart tilbyr meg å sove i den andre enden av sofaen enn den han skal sove i. Jeg avslår, vil ikke skuffe Leo. Leo. Leo. Leo.

Vi legger oss, jeg har på genser, han spør om jeg kan kle meg mer lettkledd. Ikke akkurat med de ordene, men det er det han gjør. Jeg sier at jeg er kald. Jeg er trøtt. Jeg er uerfaren så jeg tar hånda hans etter noen minutter og flytter den opp til brystet igjen. Spennende, nytt territorium. Denne gangen har jeg ikke BH på. Notater på telefonen hans. Vil ikke vekke de andre. Han skriver Hva vil du gjøre nå? jeg orker ikke mer, er trøtt. Skriver det i notatene. Skjermen snur seg hele tiden, vanskelig å skrive. Vi fniser. Jeg føler meg som en liten jente. Nervøs og spent. Enda flere minutter senere, etter å bygge opp motet, rekker jeg ut hånden bakover og treffer skrittet. Venter, nøler. Vil ha respons.

«Du kan gjøre meg hard om du vil,» hviskes i øret. Hånd på håndleddet som leder meg ned i buksene.

Hva nå? jeg vil ikke mer enn dette. Jeg tenkte ikke godt nok gjennom. Han er hard nå, jeg tok på han til han ble det. Jeg vil ikke noe mer. Jeg vil ikke. Det er din boner, fiks det selv skriver jeg i notatene. Nå snur ikke skjermen seg noe mer, han har låst den. Han lager et trist ansikt med kolon og parentes.

«Jeg må på do,» hvisker jeg før jeg reiser meg opp. Jeg går gjennom kjøkkenet, ut i gangen og inn på badet. Mens jeg sitter på doen, tenker jeg på noe. Hva om han står utenfor? Jeg vil ikke det. Jeg er redd for at han står utenfor. Redd. Jeg reiser meg, går bort til døra og åpner den. Han er ikke der. Jeg er lettet. Rett ut fra doen ser man bare hjørnet i gangen der to fører leder videre inn i resten av huset. Så når jeg går ut og snur meg for å lukke døra ser jeg han. Skvetter. Han lener seg opp mot veggen hvor døra inn til do er. Han står sånn som kule gutter gjør i filmer, hendene i lommene sine og med ett bein bøyd. Han går mot meg.

«Skal vi fullføre det vi starta?» jeg trekker hardt inn pusten. Jeg vil ikke gjøre situasjonen om til noe kleint. Vil ikke at han skal føle seg dum.

«Nei,» sier jeg mens jeg fniser lavt og dytter lekende til han. Ukomfortabel. Jeg føler på en følelse av fangenskap. Kommer jeg til å klare å stikke av? Hva skjer nå? Hva kommer han til å gjøre?

«Skal du på do du også?» spør jeg, prøver å få samtalen over på noe annet. Han ser forvirret på meg. Han tar rundt meg, drar meg inntil.

«Kom igjen! Det blir gøy!» sier han inn i håret mitt. Jeg dytter ut fra kroppen hans. Jeg vil ikke! Hvorfor lar han meg ikke være? Adrenalinet begynner å pumpe. Hvorfor er ikke de andre våkne, hvorfor må ikke i hvert fall én av dem på do? Hva kommer han til å gjøre? Jeg begynner å bli litt desperat nå. Jeg snur meg mot døra som leder ut av gangen og ut på kjøkkenet.

«Jeg vil ikke,» sier jeg mens jeg begynner å gå. Så griper han tak i håndleddet mitt og det kjennes ut som det står i flammer. Jeg kommer meg ikke vekk herfra. Han kommer aldri til å la meg gå. Han kommer til å voldta meg her og nå og det er ingenting jeg kan si for å stoppe han. Jeg må prøve å være sterk, men hvordan?

«Hvorfor ikke,» spør han i den samme stakkarslige stemmen han har hatt siden dag én. Som jeg overså fordi han ga meg oppmerksomhet, fordi jeg ble forelska. Jeg river til meg armen min.

«Fordi jeg ikke vil,» sier jeg med hjertet i halsen. Ta et steg. Ta et til. Ta enda et. Så ytrer Leo noe som får hjertet mitt til å slå ned i den nederste gropen i magen min.

«Kjedelig.»

Jeg går ut til kjøkkenet, bort til madrassen vi ligger på, under dyna. Legger meg på magen med hendene under puta og albuene pekende utover til begge sider. Så kan han vel ta et hint? Nå kan han vel forstå at jeg ikke vil ha flere klemmer? Han blir lenge på do. Fullfører vel på egen hånd siden jeg var så kjedelig. Så hører jeg skrittene hans og hjertet kjennes ut som en bokser som bokser brystet mitt fra innsiden. Det skaper vibrasjoner som gir gjenklang i ørene mine.

Han legger seg oppå meg. Helt oppå. Jeg kommer ikke til å klare å komme noen vei. Jeg ligger der i hva kjennes ut som tusen år før jeg tør å snakke.

«Jeg vil sove alene,» sier jeg. Han kommer seg av meg og legger seg til å sove ved siden av. Jeg gråter stille, helt alene, i et rom med syv. Leah reiser seg for å gå på do. Jeg vil så gjerne rekke ut etter beina hennes når hun går forbi, vil ha hjelp, vil vekk, men jeg klarer ikke. For han er rett der. Bak meg. Og jeg vet ikke om han kommer til å røre meg. Om han kommer til å klemme meg igjen. Eller om han kommer til å la meg gå hvis det blir en neste gang.