Terrorist Town #Wattys 2016

Kapittel 22

Gjennom Heavens øyne
__________________

Der lå han.. Skyle, den eneste i livet mitt jeg hadde gitt min kjærlighet til.

"H-heaven..." Han tittet på meg med øyne som holdt på og lukkes igjen.

"Ja" jeg brast i gråt.

"S-syng"

"Hæ?"

"Syng" gjentok han, denne gangen litt tydeligere.

"Vil du at jeg skal synge for deg?"

Han nikket bekreftende.

Jeg kunne egentlig ikke noen fine sanger. jeg kunne faktisk bare en...
Den er ikke helt passende heller for den får meg bare til og gråte.
Det var nettop denne sangen min egen mor avsluttet sitt liv med.

Det var den eneste sangen jeg lærte, av far. men når mor døde, gikk han inn i en sorgprosess. han gikk mange turer for og prøve og roe seg ned, men en dag kom han ikke tilbake.

Jeg begynte og synge.

"Sov, du vesle spire ung, ennå er det vinter, ennå sover Bjørk og lyng, roser, hyasinter.
Ennå er det langt til vår,
Langt til rogn i blomstring står. Sov, du vesle spire, ennå er det vinter."

Gamle minner jeg har prøvd og gi slipp på, føk gjennom hodet mitt.

Jeg så mor.

Hun lå i en seng på sykehuset etter å ha blitt skutt i foten av en fremmed. jeg kan fortsatt høre pipingen fra maskinene som fortalte oss at hun fortsatt levde.

Legene sa a det skulle gå bra. men det gjorde det ikke.

"Ta vare på han for meg" hadde hun sagt.

jeg skjønte at hun mente pappa. så begynte jeg og synge. det var helt uventet, for jeg hadde aldri likt og synge høyt for folk.

Nå gjorde jeg det igjen, for min tidligere fiende. kjæresten min. vennen min. Skyle.

"Takk" hoster han fram.

Jeg lener meg ned og kysser han. så lokkes øynene hans igjen, og den varme pusten hans slutter.

_________

Natten kryper seg nermere, og det blir kaldt. tårene begynner og svi mens de renner ned fra øynene mine som en foss i vill galopp.

"Jeg vil altid savne deg" hvisker jeg han i øret, som et slaks symbol på kjærlighet, kysser jeg han en siste gang.

Jeg tar av han sekken og slenger den over skulderen. han har mat. noe jeg begynner å mangle.

Jeg reiser meg opp og skal akkurat til og gå da jeg oppdager at jeg ikke er alene!

Mannen med kappen står der og stirrer på meg med de krystallblåe øynene.

Han holder fortsatt kniven i hånden. og han begynner og gå mor meg.