Terrorist Town #Wattys 2016

Kapittel 35

~~To uker senere~~

____________________
Gjennom Heavens øyne
____________________

Etter at Alex slo meg ned, har jeg hatt problemer med og huske. Det er ganske irriterende, hva var egentlig vitsen?!

Det er kansje ikke vits jeg står her og klager på han, gjort er gjort... Og elg er elg.. Hehe, skjønte du den eller?? .... Nei?

"Hvorfor har ingen gjort dette før?" Alex avbrøt stillheten.

"Gjort hva?"

"Rømt fra TT?"

"......" Jeg viste ikke hva jeg skulle si.

TT har holdt på i snart 40 år og enda er det ingen som har prøvd, eller klart og rømme?!

"Jeg er sulten..."

"Du er nok ikke alene.."

"Tror du Charlotte fortsatt er i live?"

"Jeg vet ikke.. Akkurat nå vet jeg ikke så mye, det har skjedd så mye i der siste.."

Tiden gikk så sakte, spesielt når det var en klein stillhet mellom oss.

Alex mener at vi nermer oss hjembyen hans der han kjenner noen som kan hjelpe meg og redde vennene mine.

"Såååå...? Hva var det egentlig som skjedde med vennene dine?"

"Hva mener du?"

"Du sa noe om at de døde på grunn av deg..."

____________________
Gjennom Alex sine øyne
____________________

Oh shit... Jeg håpte hun hadde glemt det. Hvordan klarte hun egentlig og huske det? I starten husket hun så vidt hvem bestevennen hennes var..

Jeg ville ikke svare, da kom jeg til og gråte, noe hun ikke skulle få gleden av og se.

Selv om..

Oh.. Hvorfor må kjærlighet være så komplisert?? Har noen svaret på det? Noen? Nei?

"Har du tengt og svare?"

Jeg ignorerte henne.

"Alex! Svar meg"

Tenk om hun husket at jeg sa at jeg elsket henne! Det hadde vært... Ubeskrivelig dårlig!! Jeg hadde virket så frempå...

"ALEX!"

"HOLD SKJEFT!! DU ER IKKE SJEFEN HER, SÅ PLIS SLUTT OG LATE SOM DU ER EN!!"

"A-alex..." Hun hadde frykt i øynene.

"Ro D-deg ned.."

Først nå la jeg merke til at jeg holdt den ene revolveren rettet mot henne.

Hendene mine begynte og skjelve og jeg mistet pistolen. Jeg falt ned på kne og jeg skalv, ikke av kulde, men fordi jeg gråt.

"J-jeg er så lei for det.."

"Det går fint" sa hun, fortsatt litt skjelven i stemmen.

Jeg ville absolutt ikke gråte forran henne, da ville hun sikker synes jeg var en liten pingle som ikke tåler smerte.

Det viste seg at jeg tokk helt feil.

Hun gikk rett bort meg og begynte og tørke tårene mine.

"Du er ikke den eneste som har mistet noen du er glad i"

"Hvor ille var det?"

"Kjæreste..."

"Serr?"

"Hva mener du?"

"Du har aldri fortalt meg at du hadde kjæreste.." Å nei! Nå blir dette bare mer komplisert..

"Var det noe å fortelle en fremmed da?"

"Fremmed?"

"Ja fremmed... Du har jo ikke fortalt noe om deg selv.."

"Du har vel rett.."  Og det hadde hun.

"Du da? Hvem mistet du?"

"Marcus... Min beste venn..." Jeg hørte at stemmen min holdt på å sprekke.

"Marcus?"

"Ja, er der navnet kjent for deg?" Det kom ut litt for lyst, slik at det hørtes ut som om jeg var en livredd pingle.

"På en måte.."

På en måte? Hvilken måte? Hvorfor må hun altid være så forvirrende?

"Fortell"

"Charlotte, BFF'en min, er kjæreste med en som heter det"

"Det er nok ikke han" stemmen min var litt mørkere en forventet, det gjorde det ikke noe bedre at jeg var hes.

"Når.. Ehm.. Ja, døde han?" Virket som om hun helst ikke ville spørre.

"Rett før jeg dro" nå sprakk stemmen min.

"Er du sikker på at han døde?"

"Ja! Jeg så han ligge der, blø i hjel!! Selvfølgelig er jeg sikker!"  

Jeg angret ikke på at jeg skrek henne helt inn i ansiktet. Hun fortjente det. Hun stiller for mange spørsmål.

Alt for mange.

______________________

Wow!! Ti tusen takk til alle som har lagt boka mi til leselista!❤️❤️
Det er såååå snille navn og jeg blir såååååååååååååååååååå glad!!

Dedikert til @Emillie79 for å ha kommentert først på denne boka.