Invisible me ( a Justice Carradine fanfic) norsk

I dont know what to do

(Justice)

"Kom hit nå plis", står det på meldingen fra Emma.

Jeg lurer på hva det er og går til henne fort. Emma åpner opp. Hun er helt rød og hoven rundt øynene. Hun har grått. Jeg klemmer henne lenge og vi går inn. Jeg hater å se henne slik. Vi setter oss ned på sofaen. Hun sitter lenge uten å si noe. Så starter hun:

"Justice, jeg eh jeg er..", sier hun.

"Du er hva?", spør jeg rolig.

Enda en tåre renner ned kinnet hennes og jeg begynner å bli engstelig.

"Jeg tror jeg er gravid", sier hun endelig.

Hjertet mitt stopper og jeg er sjokkert. Hva skal jeg si? Hun bryter ut i tårer og jeg klemmer henne.

"Jeg er redd", hvisker hun.

"Jeg er her, Emma. Jeg er her", sier jeg og holder hardt rundt henne. Etter en stund tørker hun tårene og vi starter å snakke.

"Hva skal jeg gjøre?", sier hun fortvilet.

Helt ærlig aner jeg egentlig ikke. Vi er 16 år. Jeg ser ned mot magen til Emma og ser foran meg en baby inni der. Jeg begynner faktisk å bli litt redd selv.

"Vi må fortelle moren din dette. Hun kan hjelpe deg", sier jeg.

"Nei! Hun kommer til å bli så skuffet", svarer hun fort.

"Hva ellers skal vi gjøre? Vi må finne ut hva vi skal gjøre med babyen!, sier jeg.

Emma vet at det er det riktige å gjøre, og hun sender moren en melding.

"Mamma. Det er noe viktig vi må snakke om. Kan du værsåsnill komme hjem?, sier hun.

Jeg sitter lenge og holder rundt henne. Vi sier ingenting. Utenfor hører jeg en bil kjøre inn og døren blir dratt opp. Moren kommer inn og ser bekymret ut, men spør rolig om hva som har skjedd. Hun vil at vi skal sette oss ved bordet. Vi setter oss alle tre og Emma starter å gråte igjen. Hun stopper og begynner å fortelle. Hun bruker lang tid fordi hun hulker innimellom, men til slutt får hun fortalt alt. Moren til Emma hører etter og avbryter ikke.

"Mamma, hva skal jeg gjøre?",spør Emma.

"Emma, den eneste som kan bestemme det er deg.", sier hun rolig. Hun er sjokkert, men ikke sint. Jeg sitter og hører på dem snakke. Emma forteller at hun ikke vet. Det blir stille et øyeblikk, men så sier moren:

"Emma.. Jeg forstår hva du går igjennom nå"

Jeg og Emma ser forvirret på hverandre og så fortsetter hun:

"Når jeg fylte 15 år hadde jeg ubeskyttet sex med kjæresten min. Jeg ble gravid. Da jeg fortalte det til foreldrene mine bestemte de for meg at jeg skulle ta abort. Jeg visste ikke hva jeg ville.Jeg var kun 15 år. Jeg tok abort og det er noe jeg angrer på den dag idag.", sier hun.

Jeg ser bort på Emma og hun ser veldig overasket ut. Hun forteller moren at hun ikke vil ta abort. Men hun vet ikke om hun er klar for et barn. Emmas mor forteller at hun vil støtte henne uansett. For en mamma.

Så snur hun seg mot meg og spør:

"Vi må ikke glemme hva Justice mener om denne saken. Hva er det du vil?

Jeg føler at alt går utrolig fort og jeg vet faktisk ikke.

"J-Jeg aner ikke..", innrømmer jeg. Hun tar fram telefonen og sender en melding til moren min. Mamma er her kort tid etter og setter seg ned med oss. Først blir hun sjokkert og litt sint, men moren til Emma forteller rolig og hun roer seg. Vi sitter lenge og diskuterer. Alle får sagt hva de mener og til slutt kommer vi til et svar. Emma skal beholde barnet. Alle skal støtte henne.

Jeg skal bli faren til et barn. Tanken er skremmende, men jeg kan ikke gjøre noe med saken. Vi blir der hele kvelden og drikker te og snakker. Emma og moren skal til legen for å være sikker neste dag, men jeg vet ikke om jeg skal være med. Alt dette er fortsatt veldig rart å tenke på, men det blir sikkert bedre imorgen.

(Emma)

Jeg sender en melding til Justice. Han må få vite det. Han er hos meg ikke lenge etter og jeg klarer ikke å holde tårene tilbake. Jeg forteller han alt og han blir sjokkert. Han prøver å trøste meg,men jeg vet han er redd selv. Han sier at jeg må fortelle det til mamma,men jeg nekter. Jeg er redd for at hun skal bli sint og skuffet. Men til slutt sender jeg henne en melding. Hun kommer etter en stund og jeg klarer å forklare det meste. Hun blir ikke sint, men hun ser litt skuffet ut. Så forteller hun meg en historie om at hun selv ble gravid ung. Jeg ble utrolig rørt av det hun sa og jeg bestemte meg nesten med en gang at jeg ikke ville ta abort. Men jeg vet ikke. Jeg er 16 år, kan jeg klare det?

Moren til Justice kommer og jeg er nervøs får hva hun vil si. Hun reagerer verre enn mamma, men hun roer seg etterhvert. Mamma forteller henne og om hva som skjedde med henne selv. Vi sitter lenge og prater og til slutt finner vi ut hva vi skal gjøre. Jeg skal beholde barnet og de skal støtte meg. Jeg blir lettet over at de ikke er sinte.

Etter en stund drar Justice og moren hjem. Jeg og mamma bestemmer oss for å dra til legen imorgen for å være sikre. Jeg føler meg sliten og legger meg i sengen. Jeg ser ned på magen min. Jeg legger hendene mine forsiktig over den. Det er en liten baby som vokser inni meg. Jeg grøsser og føler meg litt redd. Jeg skal klare det, men jeg må være forberedt for mye hate. Alle kommer til å snakke om det, men jeg skal klare det. Plutselig blir jeg veldig redd. Igår drakk jeg. Mye. Hva om babyen er skadet? Jeg ligger og tenker på det verste jeg kunne tenkt i en slik situasjon. Jeg tenker lenge og er utrolig bekymret. Jeg må vente helt til imorgen for å sjekke om babyen har det bra. Til slutt blir jeg så trøtt og jeg sovner.

Håper dere liker den nye handlingen! Skal skrive et nytt kapittel senere idag.