Invisible me ( a Justice Carradine fanfic) norsk

Isabella

Det går ca. 2 uker og fødselen er få dager unna. Justice og Emma har gjort alt det vanlige i det siste som skole, jobb osv.

(Emma)

Jeg våkner opp utrolig kvalm. Jeg som trodde dette stadiet var over? Men nei. Idag skulle jeg og Justice egentlig dra på et teaterstykke på skolen til lillebroren til Justice. Jeg er absolutt ikke i form til noe sånt og sender en melding om at han skal dra alene. Jeg vil uansett ikke se noen 3-klassinger synge sanger om vinteren så det er ikke så ille. Jeg gjør noen pusteøvelser mamma fortalte jeg burde gjøre hvis jeg er kvalm eller har hodepine.

Etter en stund med pusting starter jeg plutselig å le. Jeg ler lenge og utrolig høyt. Mamma kommer inn på rommet mitt og spør om jeg har det bra. Det får meg til å le enda høyere. Jeg er så morsom er det siste jeg tenker før jeg plutselig kjenner jeg må kaste opp. Dette har jeg absolutt ikke savnet. Jeg blir ferdig og setter meg nede med mamma. Jeg skal føde om 3 dager tenker jeg. Jeg får sommerfugler i magen, men de sommerfuglene blir fort til noe verre. Jeg kjenner kraftige smerter som stråler. Dette er ikke som de andre magesmertene jeg har hatt tidligere. Jeg legger meg ned i fosterstilling (Ironisk siden jeg har et foster inni meg) og prøver å ikke tenke på dumme ting. Mamma ser hva som skjer og forteller at det er rier. Allerede? Men det er jo 3 dager til..

Riene stopper og jeg prøver å slappe av. Mamma forteller at vi ikke skal til sykehuset før det er fire minutter mellom riene. Jeg venter og så kommer det enda en 10 minutter etter. Mamma koker oss litt te for å roe meg ned. Jeg har pakket baggen min for lenge siden og den venter i baggen. Mamma gir meg litt avslappende kammillete, men det er ikke særlig avslappende når enda en rie kommer og jeg krøker meg sammen og søler te på gulvet. Mamma starter å le og jeg kunne virkelig ønske hun skjønte hvordan jeg hadde det. Men hun gjør faktisk det og det er nok grunnen til hun ler. Vi teller sammen. Etter hvert blir det syv minutter mellom riene og så seks og til slutt 5. Jeg orker ikke å vente lengre og tvinger mamma til å kjøre oss fort. I bilen blir det så fire minutter og videre 3.

Etter 15 minutter er vi på sykehuset og jeg får et rom. Jeg legger meg ned i sengen og ber mamma ringe Justice. Han kommer etter 30 minutter, men det føles ut som flere timer. Alt går uendelig sakte og jeg får det vondere får hvert sekund som går. Timene går og jeg kan enda ikke starte. Jeg venter og det føles helt forferdelig.

Endelig forteller legen min at jeg kan starte å presse. Helt ærlig skulle jeg ønske vi hadde ventet enda lengre. Smerten iler gjennom meg og jeg hyler. Justice må være helt vettskremt.Jeg holder ham i hånden og presser så hardt jeg kan. Hånden til Justice brakk jeg sikkert 10 ganger, men jeg kunne ikke noe får det. Legen forteller meg at jeg er flink, men jeg vil bare få mer smertestillende. Jeg har aldri kjent slik smerte før. Jeg hyler som en galing og lar smerten snakke:

"Jeg angrer"

"Vær så snill, Kan du ikke bare skjære det ut"

Jeg er flau over hva jeg har sagt i ettertid, men akkurat der og da var riktig av meg. Kunne ønske det var Justice som måtte føde barnet tenkte jeg hver gang han prøvde å snakke til meg.

(Justice)

Emma sender meg en melding rett før teaterstykket til broren min starter. Hun sier at hun ikke føler seg bra og at jeg må dra alene. Supert. Jeg forbredet meg for å dø av kjedsomhet de neste timene. Jeg dro til skolen hans og fant et sted å sitte. Jeg håper at Emma ikke har det verre enn meg, som jeg har vanskelig å tro. Etter flere timer med pining ringer moren til Emma meg. Jeg går ut og moren forteller at de er på sykehuset. Barnet er på vei.

Jeg tar neste buss til sykehuset og føler meg nervøs. Jeg er ikke helt forberedt siden det egentlig var 3 dager til fødselen. Jeg finner rommet og går bort til Emma. Hun sitter allerede og skriker. Dette kommer til å være litt av en dag. Det går flere timer, men hun får ikke starte enda. Jeg ser at Emma er i store smerter og hun takler ikke dette så bra. Etter en god stund får hun starte presse og hun skriker høyere enn noensinne. Rip til hånden min forresten, som var Emmas klemmedukke. Jeg føler at alt går innmari sakte. Hun starter å skrike ting hun ganske sikkert kommer til å angre på etterpå.

Jeg ser hodet sier jordmoren og smiler. Emma skriker fortsatt og hånden min får ikke puste særlig mer. Det går flere minutter og jordmoren forteller at babyen kommer ut. Emma hyler og det renner tårer ned kinnet hennes. Dette er litt av en opplevelse, tenker jeg og starter nesten å smile. Emma hadde slaktet meg om hun hadde sett meg more meg i denne situasjonen, men plutselig stopper hun å hyle. Det blir stille et øyeblikk og så kommer det. Hylet. Ikke fra Emma,men babyen. Jordmoren klipper navlestrengen og tørker henne. Så sjekker de om hun er frisk. Emma ligger i sengen og puster tungt. Hun er rød i fjeset og ser ganske ille ut. Jordmoren gir henne barnet. Det renner noen tårer ned hennes kinn. Det er gledes tårer. Jeg går nærmere og ser babyen rett inn i øynene.

"Hun har dine øyne", sier Emma rolig.

Jeg føler en følelse jeg aldri har følt før. Jeg føler meg så bundet med barnet og det renner en tåre ned kinnet mitt også.

"Hun er nydelig", sier jeg.

Dette er en helt annen lykke-følelse enn de jeg har hatt før. Jeg stryker henne lett over kinnet. Hun har det samme glimtet i øynene som Emma.

Dette var starten på et nytt liv. Et nytt liv med en ny mening. Et nytt liv med vår vakre Isabella.

Dette er siste kapittel i boken Invisible me. Jeg vil takke alle som har følgt med på historien og for de snille kommentarene. Jeg starter på neste bok i denne serien fortest som mulig og den skal hete Visible me. (Siden hun nå er ganske synlig pga. Isabella osv) Kommenter hvis har likt historien så langt! xoxo