Kattekrigerne: den riktige stien

7

"Er vi snart fremme?" Spurte Melkepote utålmodig.
"Litt til så er vi der." Svarte Kullstripe.
Melkepote hadde aldri møtt medisinkatt lærlingene, og han klarte ikke å vente!
Kullstripe og Melkepote kom fram til en slags mellomstor, grå stein.
"Her er det." Sa Kullstripe.
Det var der de skulle møte de andre kattene. Det var ingen der enda, men etter en liten stund dukket det opp to skygger. Den ene katten kjente han igjen som Svartpels, medisinkatten for Jordklanen, men han andre var ukjent. Kunne han være den nye lærlingen? Han ser jo like stor ut som en kriger!
"Husker du meg Melkepote?" Spurte Svartpels.
Melkepote nikket. Hvorfor snakker han til meg som en kattunge?!
"Dette her er lærlingen min Svartnese."
Medisinkatt lærlingen hadde sterke, brede skuldre, hvit pels og en ekstra svart nese.
"Hei Svartnese!" Hilste Melkepote. "Hvorfor har du medisinkatt navnet ditt allerede?"
Svartnese lo litt. "Jeg begynte å trene som medisinkatt etter jeg hadde blitt kriger. Jeg følte bare at jeg burde hjelpe klanen på en annen måte."
En stund senere dukket det opp to andre katter. Medisinkattene for stormklanen og bekkeklanen. De var to hunnkatten, Sølvpels og Stormhår.
"Du må være den nye medisinkatt lærlingen for jordklanen. Har jeg riktig?" Begynte Sølvpels og begynte å snakke med Svartnese og Svartpels.
Det tok en stund før alle medisinkattene hadde gjort seg ferdige.
"Vi får vel bare gå da." Mjauet Svartpels, så satte de alle av gårde.
Melkepote var heldig som fikk lov å ha venner fra andre klaner. For medisinkatter måtte være venlige mot hverandre uansett klan.
Da de hadde kommet til jordet, var himmelen blitt helt svart.
"Bare en liten stund igjen." Sukket Kullstripe.
Svartnese kom og gikk ved siden av Melkepote.
"Hvordan er denne månesteinen som alle driver å snakker om?" Lurte han.
Det føltes rart at en eldre katt spurte han om noe sånt.
"Eh...den er stor og glinsende. Det er et hull i taket av hulen hvor månen skinner inn på steinen."
"Kult! Snakker man liksom med forfedrene våre?"
Måtte han spørre så mange spørsmål!?
"Du må bare se det selv!" Hveste han irritert og travet over til Kullstripe.

"Endelig er vi her!" Triumferte Stormhår.
Melkepote så potene til Svartnese skjelve.
Ikke rart at ikke han ville bli kriger!
De kom inn i hulen, og alt ble mørkt.
"Bare følg etter meg som forrige gang." Hvisket Kullstripe rolig til lærlingen hans.
De kom etter stund fram til den skinnende steinen.
"Så fin og lys den er!" Stotret Svartnese.
Ser han virkelig positivt på alt?
Melkepote ristet av seg irritasjonen, og la seg for å sove tett inntil månesteinen.

Han våknet opp i en tett hule. Så skjønte han det! Han var i barselhulen.
Drømmer jeg?
Så dukket det opp en velkjent katt han hadde hørt om i historier. Askefjes! Melkepote gikk bort for å hilse på sin fars tapte mentor.
"Har du nyheter for meg?" Spurte Melkepote.
Askefjes svarte ikke på en stund, og Melkepote kunne se frykt i øyet hennes.
"Det er noen ting du ikke kan ordne opp med Melkepote." Mjauet hun.
"Som hva da?" Spurte han.
"I mørke tider frem over, vil hele isklanen lide."
"Lide?" Spurte Melkepote. "Hvorfor det? Har vi ikke lidd nok som det er med alle kampene?"
"Det er i barselhulen alle de onde kattene dannes. Det har alltid med oppdragelsen å gjøre. For en kattunge som ikke for kjærlighet men bare hat, dannes det sinne som kan forandre mye i klanens fremtid. Du må være forberedt Melkepote, men ikke prøv å forandre noe, det er den skjebnen som venter deg og dine klankamerater."
"Nei det må da være noe som kan fikses opp!" Hylte Melkepote.
Askefjes svarte ikke, men hun for opp i røyk, og Melkepote våknet.

Endelig fremme! De hadde gått i hele dag, og nå car det langt over solhøy. Foran dem lå leiren, og Melkepote løp inn.
Hans foreldre og hulekamerater kom å møtte han med maling.
"Hvordan gikk reisen Melkepote?" Spurte Solvinge og presset hodet hennes mot hans.
"Det gikk supert! Ingen problemer."
"Det var jo bra!" Sa Snøhjerte.
Melkepote løp rett over til mathaugen og plukket ut den største kaninen som lå der.
Han lå seg sammen med Haukepote og Eikepote for å dele den.
"Jeg har ikke spist noe så godt på lenge!" Stotret Melkepote og nøt maten så godt han kunne. Solen var på ferd ned, og alt var rolig i leiren.
"Det var faktisk Eikepote som fanget den." Sa Haukepote å så på Eikepote.
"Vel, den løp på en møte rett i meg." Lo hun. "Eller...Bærpote jagde den mot meg."
"Ikke overraskende!" Lo Melkepote. "Dere to er så tåpelige for tiden!"
"Vel, det var vel egentlig han som begynte å like meg først." Hveste hunnkatt på tull.
"Ja særlig!" Fniste Haukepote og ga søsteren hans en dytt i skulderen. "Du har alltid sett på han med glødende øyen helt siden du var en kattunge!"
"Har jeg ikke!"
"Å jo da!"
De tre søsknene spiste opp kaninen sammen, og etter det gikk Melkepote til hulen sin.
Der var Revepus, Hasselpus og Lyshjerte. Hasselpus så ut til å ha en torne i poten, og Kullstripe hjalp henne.
"jeg tror henne må sove her en natt." Sa Kullstripe.
Revepus så bekymret ut.
"Så bra!" Sa moren hennes. "Da blir det ikke så trangt i barselhulen."
Melkepote var usikker på om han hadde hørt riktig. Var Lyshjerte glad for at Hasselpus var skadet og måtte bli i medisinkattens hule?
"Vel da kan vel der også sove her!" Sa Melkepote spydig.
Hun har ikke rett i å behandle henne på den måten!
Men en stemme inni han sa: det er noen ting du ikke kan ordne opp med!
"Det blir vel litt trangt!" Hveste Lyshjerte irritert. "Dessuten har Hasselpus blitt så stor at jeg ikke klarer å holde begge varme lenger. Kanskje hun kan bo her til hun blir lærling."
Hasselpus så med reiste øyen ned på potene sine.
Din revedritt!
Det hele endte med at Hasselpus sov alene i medisinkatt hulen.
Var det dette Askefjes hadde ment? Kunne Hasselpus virkelig skape trøbbel for en hel klan?