Kattekrigerne: den riktige stien

15

"Jeg kan ikke gi deg det dere ønsker!" Hveste Melkepote bestemt. "Klanen min trenger meg!"
"Melkepote, jeg skjønner at du ser på det som en dårlig idé nå," sa Helbrederen mykt. "Men jeg tror nok det endrer seg etter hvert. Faktisk tror jeg ikke det er så mye forskjell på klan og stamme."
Eikepote dyttet broren sin i skulderen. "Du vurderer vel ikke å gjøre dette, ikke sant?"
"Selvfølgelig ikke!" Mjauet Melkepote bestemt. "Kullstripe trenger meg, klanen min trenger meg."
Eikepote nikket.
"Vel dere for i hvertfall sove over her i noen netter, dere må jo være utslitte etter den lange reisen deres." Sa Steinvisker, men Melkepote kunne se et lurt glimt i ansiktet hans.
Hvis han tror at han kan få meg til å bli her, tenkte Melkepote. Så tar han feil!
Nykommerne ble vist rundt i stammen, og deres første stopp var barselhulen.
"Her er kattungehulen vår, vår kattungemødre tar vare på kattungene deres."
"Kattungehule? Kattungemødre?" Haukepote la hodet på skakk. "Hva slags ord er det?!"
"Umm..hva mener du med det?" Spurte Steinvisker.
"I en klan, kaller man det barselhule og dronninger." Sa Bærpote skarpt. "Deres ord er rare."
Steinvisker trakk på skuldrene. Han bare gikk inn i hulen, og når han kom tilbake hadde han en kattunge i munnen. Han satte den forsiktig ned på bakken.
"Dette er Ulv som hyler om natten. Hares sønn."
Falk kviknet til. "Betyr det at han og jeg er slekt?" Spurte han.
Steinvisker nikket.
Ulv sine øyne hadde ikke åpnet seg en gang, som var tegn på at han måtte være under fire dager gammel. Det lille mjauet hans hørtes ut som piping fra en mus.
En annen katt kom ut fra kattungehulen.
"Og hvem er så dette?" Spurte den pene hunnkatten.
Pelsen hennes var ulik fra de andre fjellkattene, den var sølv farget.
Den minner meg om...om Måneblomst. Melkepote ristet tanken fra seg.
"Dette er klankatter." Sa Steinvisker. "Du får vite mer om dem senere."
Hunnkatten nikket usikkert. "Vel, jeg liker ikke at du fortsyrrer Ulv mitt i søvnen hans."
Hunnkatten tok kattungen hennes inn i hulen igjen.
Steinvisker himlet med øynene. "Ugh..hunnkatter!"
Neste stopp ble ved et sted nære utgangen. Det var flere store og kraftige katter som sto der å holdt vakt.
"Dette er grottevokterne våre, de beskytter inngangen så ingen uvelkommene kommer inn i leiren vår."
"Det er vel ikke særlig mange trusler her omkring, er det?" Spurte Bærpote spydig.
"det er faktisk en del ulver og bjørner her omkring, kanskje et par rever også. Ikke det at vi klarer og jage bort noen av dem, men det er til stor hjelp."
"Hva er bjørner?" Spurte Eikepote.
"De er de største dyrene som finnes!" Sa Steinvisker dramatisk. "De er store, stygge, sterke og brune."
Eikepote sin pels skalv, det var lett å se.
Så gikk de videre igjen til en annen hule. Noen få katter lå utenfor å delte tunge med hverandre.
"Og her har vi byttejegerne!" Sa helbrederen. "De som fanger all maten vår."
Bærpote og alle de andre nykommerne stirret på Steinvisker rart.
"Har dere forskjellig oppgaver?" Spurte Haukepote undrende.
"Selvfølgelig, det er jo lettest." Steinvisker så ikke til å bry seg om at alle klankattene stirret på han som han var en katt fra en annen klan.

Melkepote lå ved siden av søsknene sine å så opp på stjernene.
For en dag!
Han hadde kommet frem til stammen og lært masse om den.
Send meg et tegn skyklanen.
Melkepote la hodet mellom potene, og ventet til søvnen tok han.
Han drømte at han sto i en mørk hule, og en fjellkatt sto ved siden av ham.
Fjellkatten så på Melkepote som han var en katt han hadde kjent hele livet sitt.
"Melkepote, jeg har ventet på deg. Vi har ventet på deg."
Vi?
"Du kan ikke forlate stammen! Den trenger deg for at de skal overleve."
"Nei!!" Hveste han høylytt og sint. "Det er klanen min som trenger meg, ikke denne dumme stammen som tror de er i stor fare! De kan bare velge Ulv for eksempel til å bli den nye helbrederen."
"Melkepote...Steinvisker har under en måne igjen å leve, og på den tiden har ikke Ulv tid nok til å vokse seg stor en gang." Sa katten.
Før Melkepot rakk og svare, så forsvant katten og han våknet.
Rundt han hadde flere katter stått opp.
Jeg må snakke med Steinvisker!
På veien til hulen hans, møtte han på noen mindre katter. De stirret på ham.
"Eh..hvem er dere?" Spurte Melkepote.
"Eh..vi er blivender. Hvem er du?" Spurte den ene katten som var tøff nok til å svare.
"Lang historie." Mjauet han, og så gikk han videre til helbrederens hule.
Han stanset ikke ved inngangen, bare gikk rett inn.
"Steinvisker jeg må snakke med deg!" Sa han.
Han hørte et hark fra lenger inn i hulen.
"Hva er det?" Spurte Steinvisker å kom frem.
"Jeg vil vite hvorfor ikke Ulv kan bli den nye helbrederen i stedet for meg?!"
Overraskende nok så Steinvisker bar rolig på han når han svarte.
"La meg vise deg noe."
Melkepote fulgte etter Steinvisker til de kom til kattungehulen.
Steinvisker gikk inn igjen, og kom ut med Ulv. Han kunne se at den lille kattungen så vidt hadde begynt å åpne øynene.
"Hvor ung ser han ut?" Spurte Steinvisker.
"Eh..noen dager gammel kanskje." Svarte Melkepote.
"Og hvor gammel ser jeg ut?"
"Du er ganske gammel ser det ut som."
Steinvisker nikket. "Akkurat." Sa han. "Og jeg har en underlig sykdom som gjør meg værre og værre for hver dag som går! Jeg kan dø når som helst Melkepote, og jeg kan ikke lære opp denne lille kattungen før jeg drar til de evige jaktmarkers stamme."
Melkepote kunne bare ikke noe for å føle synd på denne stakkarslige gamle katten.
"Hva med at vi lager en avtale!" Sa Steinvisker.
"Hva da?" Spurte Melkepote.
"Du blir igjen her å tar vare på stammen, mens Ulv blir medisinkatt i klanen deres."
"Selvfølgelig ikke!"
Hva slags helbreder var egentlig dette?