Kattekrigerne: den riktige stien

13

"Endelig!" Sukket Bærpote. "Hvis vi fortsetter i dette tempoet er vi fremme innen to dager."
Falk løftet kikket sitt mot han.
"En dag." Rettet den brungrå katten.
Melkepotes poter verket. De hadde gått i flere dager allerede og han var virkelig utslitt.
"Hvordan er såret ditt Eikepote." Spurte Melkepote.
"Det svir en god del." Sa hun og lagde en slags grimase.
"Det betyr at det leges, og det er en veldig god ting." Sa han.
Eikepote lysnet opp litt, og tok han igjen. Melkepote løp bort til Haukepote.
"Hvis vi kommer til å klare å komme oss hjem igjen, så vil klanen kanskje aldri akseptere oss uansett." Sa Haukepote. "Jeg prøver å minne meg selv på at jeg gjør dette for broren min, men en del av meg sier at vi gjør mere vondt en godt. Jeg lengter etter klanen min!"
Melkepote så trøstende på broren sin. "På en måte så gjør du klanen en tjeneste." Sa han.
"Hvordan da?" Spurte Haukepote.
"Vel det er jo ganske lite byttedyr for tiden, og klanen trenger egentlig færre munner å mette."
"Du har vel rett." Malte Haukepote og dultet broderlig i skulderen hans.
Lengre foran dem hørte Melkepote at Bærpote mjauet:"Vi stopper for å jakte og finne ly for i natt."

De fant et fint sted under noen tette busker, som alle kattene kunne sove ved. Solen hadde nesten gått helt ned. Alle hadde fått i seg nok mat, og Melkepote var søvnig.
Han håpet at da han sovnet, så ville skyklanen snakke med han. Han måtte vite om han helt sikkert kunne stole på denne katten. Han la hodet på potene sine, og han sovnet med en gang.
Han åpnet øynene, og merket at han sto i en skog midt i løvgrønt. Det var skogen som han hadde forlatt, som han måtte forlate for å dra på denne reisen.
Det dukket plutselig en katt opp, og han skjønte fort at det var Askefjes.
"Er du sikker på at du vil gjøre dette?" Spurte hun.
"Gjøre hva?" Melkepote la hodet på skakke.
"Dra til fjellene!" Sa den litt gamle hunnkatten. "Det er en farlig reise, og du vet ikke en gang om du kan stole på denne fjellkatten."
"Så hvorfor kan ikke du bare fortelle meg det!" Hveste han irritert.
"Fordi Skyklanen ikke vet alt din musehjerne!" Spyttet Askefjes. "I de fjellene, må du klare deg uten Skyklanen."
"Hæ?! Stoler ikke dere på meg lenger?" Spurte han sjokkert.
"Jo vi gjør det, men det er andre katters forfedre som vokter over de fjellene og ikke oss." Sa hun.
"Jeg trodde det bare fantes Skyklanen." Sa medisinkatt lærlingen.
"Å nei da! Det finnes utallige forfedre rundt i verden, og skyklanen er bare en av dem. Men jeg lover deg Melkepote, de vil ønske deg velkommen." Hun stoppet opp litt før hun mjauet:"Kanskje litt for velkommen."
Før Melkepote rakk å spørre noen spørsmål, ble han vekket av Falk.
"Du må stå opp Melkepote!" Mjauet han. "Vi må komme oss videre. Hvis vi knapper oss, blir vi kanskje fremme i dag!"
Melkepote så gleden i vennens øyne, og han kunne ikke for å føle stor sympati for ham.
"Jeg for vel komme da." Sa han, og gikk for å gå sammen med Haukepote.
"Du ser trøtt ut." Sa Haukepote. "Hatt en drøm eller noe?"
"Nei." Løy Melkepote.
Han kunne ikke fortelle om hva Askefjes hadde sagt til han, men han hadde på følelsen at det var en dårlig ting. Hvordan kunne disse andre forfedrene ønske han for velkommen?

_______________________
Jeg må virkelig beklage for at jeg har vært så lite aktiv!
Jeg har bare ikke hatt noen ideer, men jeg skal prøve og
være mere aktiv fra nå av. Jeg tror jeg skal publisere et til
kapittel i kveld også:D