Kattekrigerne: den riktige stien

11

Noen dyttet Melkepote i skuldren. Han lå på den myke mosen i medisinkatthulen og sov.
"Du må stå opp." Sa stemmen. "Du må hjelpe meg."
Melkepote åpnet øynene, og fikk se Falk.
"Hva gjør du oppe så sent?" Spurte Melkepote.
"Fordi jeg har løyet til deg." Sa han.
Melkepote sperret opp øynene.
"Løyet til meg?!"
Falk nikket. "Jeg vet hvor jeg er fra."
Melkepote satte seg opp. "Du er en einstøying ikke sant?"
"Nei! Jeg er ikke fra en klan heller. Og dessuten husker jeg ikke alt av hvor jeg kommer fra, men en del."
"Fortell." Insisterte Melkepote.
"Jeg kommer fra en stamme." Sa han.
"En stamme?" Melkepote la hodet på skakke.
"Det brusende vanns stamme."
"Hvorfor har ikke Skyklanen fortalt meg om dette hvis du snakker sant?"
"Fordi Det brusende vanns stamme deler ikke Skyklanens skyer. De har heller De evige jaktmarkers stamme. Vi har bare en katt som leder og leger klanen."
"Du mener at det er en klan som er både medisinkatt og leder?"
Var det mulig?
Falk nikket. "Og han kalles Steinhvisker. Mer husker jeg ikke, så du må hjelpe meg."
"Hjelpe deg, hvordan da?"
"Vi må finne stammen min!" Falk hadde et snev at sorg i stemmen. "Jeg har en følelse på at katter der savner meg."
"Vi drar neste fullmåne." Melkepote var  sikker på et blunk.
"Det er lenge til!" Hveste Falk.
"Jeg trenger tid til å overtale Kjappstjerne. Og jeg må ha med meg minst to andre katter."
"Så ikke si noe da!" Falk hadde et irritert tonefall. "Få noen du stoler på til å komme med deg."
"Men ingen i denne klanen ville vært med på noe så sprøtt!" Melkepote ristet på hodet.
"Søsknene dine? Løvbris? Spindelfrost? Snøhjerte?"
"Jeg kunne nok kanskje ha overtalt Haukepote, men det er spørrs om jeg for med meg noen andre."

Melkepote fikk sove igjen etter vært, men han våkna ikke før solhøy. Magen hans rumlet, og han kjappest seg bort til mathaugen. Han plukket ut den største kaninen, og la seg ned ved søsknene sine.
"Jeg må fortelle dere noe." Sa Melkepote.
Melkepote fortalte alt til søsknene sine, og ingen av de virket særlig ivrige etter å være med på turen.
"Du har gått fra vettet!" Hveste Haukepote. "Da må jeg utsette krigersermonien min!"
"Jeg kan ikke dra på en slik reise uten Bærpote." Sa Eikepote.
"Jeg har akkurat blitt gjenforent med min fødselsklan, og jeg vil ikke at de skal tvile på min lojalitet." Mjauet Nattpote.
"Men dere forstår ikke!" Hveste Melkepote. "Falk vet at noen savner han, og det gjør han gal! Vi må hjelpe han."
"Jeg blir med hvis Bærpote får være med!" Sa Eikepote.
Melkepote sukket. "som du vil."
"Jeg vil ikke skuffe søsknene mine." Sa Nattpote. "Så jeg blir vel med."
Melkepote malte, og så så han på Haukepote.
"Jeg kan ikke dra." Sa Haukepote bestemt. "Jeg vil være lojal mot klanen min. Men jeg lover og ikke si et ord om hvor dere er."
"Takk Hauk!" Melkepote ga broren sin ett broderlig dytt i skuldren.
"Jeg ville aldri skuffe deg Melkepote, vi er søsken og vi hører sammen! Jeg kommer til å savne dere så mye." Sorgen i Haukepotes stemme var hjerteskjærende. Det var et vanskelig valg, og det var imot krigerkodeksen. Men Melkepote var sikker. Han skulle hjelpe Falk og finne sin tapte stamme.