Kattekrigerne: den riktige stien

12

Det raslet i buskene. Melkepote, Eikepote, Haukepote, Nattpote og Bærpote fulgte alle etter Falk.
"Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor vi gidder å hjelpe en fremmed katt." Klaget Bærpote stille til Melkepote.
Melkepote så at Falk lengre borte bevegde på ørene sine. Melkepote skjønte at han måtte ha hørt det.
"Det er det beste for alle." Sa Melkepote irritert. "Så slutt og klag."
Bærpote trakk på skuldrene, og gikk bort til Eikepote i stedet.
Hvis Melkepote fikk velge selv, hadde han latt den irriterende hårballen blitt igjen i leiren, men Eikepote insisterte på å ha han med. Månen skinte, og han så at månen var nesten halv. Han sukket. Hver halvmåne møtes alle medisinkattene ved månesteinen, og deler drømmer med Skyklanen. Melkepote kom nok ikke til å gjøre det på en god stund nå. Kanskje til og med aldri! For selvom Falk ikke innrømte det, så visste han og alle andre at det lå en farlig reise foran dem.
"Dette er håløst!" Hveste Haukepote. "Vet noen av dere hvor vi egentlig må dra for å finne denne 'stammen'"
Faktisk hadde Falk aldri fortalt det til Melkepote. Kom de noen sinne til å finne hans tapte hjem?
"Til fjellene." Sa Falk.
Nattpotes øyne ble vide.
"Jeg har aldri vært i fjellene, men fra det jeg har hørt, så er det kjempe kaldt der!" Grøsset hun.
"Det er derfor stamme-kattene ruller seg i gjørme." Sa Falk.
Bærpote stoppet opp, og fikk et rart utrykk, som om han luktet musemøkk.
"Rulle seg i gjørme?!!" Hveste han. "Da kommer den fine pelsen min til å bli helt...møkkete!"
"Hvis du heller vil fryse, så er det ditt problem." Lo den brun-grå katten.
Bærpote fnyste.
"Kanskje det er lurt å finne et sted å sove for natten?" Spurte Nattpote.
"Enig!" Sa Haukepote.
"Vi må dra tidlig i morgen i såfall." Sa Falk varsomt.
Falk ledet de andre kattene frem mot et åpent sted. Det var vanskelig å se hvor de var siden det var helt mørkt, men han innså at de måtte være på et jorde.
"Forventer du at jeg skal sove på disse stinkende stråene?!" Spurte Eikepote.
"Det er farlig i skogen regner jeg med, etter som at det bor andre rovdyr der." Sa Falk.
Eikepote virket irritert når hun la seg ned, men hun sa ikke et ord før hun sovnet. Melkepote la seg også ned, og innså at Eikepote hadde rett: disse stråene var veldig stikkete. Til slutt vendet han seg til det, og falt i en dyp søvn.

Melkepote våknet av et hyl, og spratt opp. Solen hadde så vidt stått opp, og det første han så var Eikepote som rullet seg rundt og rundt som hun kjempet mot en annen katt. Men Det Melkepote så var ikke en katt, det var rotter!
"Vi bli angrepet av rotter!" Skrek han og vekte de andre. De andre spratt opp, og begynte å sloss med rottene. Melkepote kunne ikke gjøre noe annet en å løpe. Han hadde jo ikke lært å sloss! Han løp helt til han så skogen foran seg. Han måtte finne Borrerot! Det var det beste mot rottebitt. Han løp rundt stresset i skogen for å finne Borrerot. Etter vært fikk han øye på en grønn og bustete plante. Det var en Borreplante! Melkepote løp bort til den og begynte å grave opp rota. Det var et forferdelig slit begrun av alle steiene, men Melkepote gravde imot. Til slutt fikk han tak i rota, og så løp han så fort han kunne ut av skogen og mot vennene sine. Til hans store lettelse, var det ingen rotter og se når han var fremme hos sine klankamerater, men det var blod overalt! Eikepote lå nede på bakken og pustet tungt.
Hun holder på å død!
Bærpote så på Melkepote med hat i øynene.
"Sviker!" Hveste han. "Du lot oss være igjen her alene, med hundrevis av rotter, og du stakk av som en liten kattunge."
"Jeg løp faktisk for å finne legende urter!" Hveste Melkepote.
Bærpote sa ikke noe mer, men han så fortsatt sint på han. Melkepote tygde på Borreroten, og la de på sårene til de andre kattene.
"Hvis ingen har alvorlige skader, må vi fortsette videre." Sa Falk.
Da ingen svarte tok stammekatten ledelsen.
De gikk en god stund før de endelig kom seg ut av det høye gresset. Og da kunne Melkepote se det. Lite men alikevel så godt! Fjellet.