Silence

Del 2

Hodet verket. Det føles ut som om noen slår en hammer i hodet. Jeg klarte ikke å åpne det ene øyet. Kvalmen sank inn i meg, jeg reiste meg sakte opp. Jeg var i en ukjent stue, panikken grep inn i meg. Jeg gikk rundt i huset og søkte etter ytterdøren. Jeg gikk inn en elfenbenhvit dør, der sto en gutt ved kjøkkenbenken. Han hadde ravnsvart hår og solbrun hud. Den snøhvite singleten hang løst på kroppen hans. Det kan ikke være han! Han snudde seg rundt og så meg inn i øynene. "Å, du er endelig våken," sa han og så uinteressert på meg. Jepp, det var Ajax. Han er en av de i 'bad boy gjengen' som alle kaller dem. "Oi! Du fikk virkelig bank av Jenny i går," sa han og lo. "Ja, takk det hjalp på humøret," gryntet jeg og tok på meg skoene. "Hvor er yttergangen?" spurte jeg og så tomt på ham. "Skal du gå allerede? Du har jo ikke spist noe," spurte han overrasket. "Nei, jeg vil bare hjem. Vekk fra dette huset," mumlet jeg i slutten. "Oh okay, ehm. Ut den døren du kom fra så dør til høyre," sa han og gomlet på toasten. "Takk," sa jeg og snudde på hælen og gikk bort. "Men vent!" ropte han. Jeg snudde meg og så på ham. "Jeg kan kjøre deg hjem," sa han og tok noen nøkler fra en skål på kjøkkenbenken. "Neida, du trenger ikke det," prøvde jeg meg. "Nei, men jeg vil," sa han og gikk forbi meg. Han tok på seg jakken og gikk ut. Jeg fulgte etter han taust. Han satte seg på en motorsykkel. Jeg gikk ned trappen og så på motorsykkelen. "Her, du kan trenge den mer enn meg," sa han og ga meg hjelmen sin. Jeg tok den i mot og satte meg bak han. Jeg holdt et fast grep rundt magen hans. Sommerfuglene flakset i magen. Vinden blåste kaldt på den bare huden min.

Vi stoppet foran huset. Jeg hoppet av og ga hjelmen til Ajax. "Takk for turen," sa jeg og så ned i bakken. "Skulle bare mangle for ei søt jente som deg," sa han og tok fingeren under haka mi og blunket til meg. Rødmen spredte seg i kinnene mine som flammer. Jeg så ned og lot håret dekke ansiktet. "Hade," sa jeg og gikk opp mot huset. "Hadet," ropte han før han kjørte avgårde igjen. Jeg gikk inn døren og satte fra meg skoene. Jeg hørte sinte steg komme mot gangen. Jeg pustet tungt ut. Sommerfuglene ble byttet ut med en stor og mørk klump. "Hvor i helvete har du vært?" ropte mamma til meg. "Jeg sovnet på festen," sa jeg og så bort og lot håret dekke over ansiktet. "Men jeg er kvalm og har vondt i hodet, kan du flytte deg?" Jeg gikk forbi henne mot kjøkkenet og tok en paracet. Jeg gikk opp og byttet til koseklær før jeg la meg i sengen. Minnet mitt fra i går satt som klister til hjernen min. "Hvorfor?" hvisket jeg såret. "Hvorfor meg?" Tårene fylte seg i øynene mine. Jeg la meg ned med hodet i puta og gråt. 

Jeg gikk inn på skolen med hodet bøyd. Håret lå slapt ned over ansiktet mitt. Jeg fant bøkene til timen og satte meg på pulten bak i hjørnet. Jeg bladde om til siste side og begynte å tegne uten mål og mening. Elever kom inn i klasserommet og pratet og lo. Magen knøt seg med tanke på at alle andre utenom meg har noen venner. Jeg hørte en alt for kjent stemme. Jeg løftet blikket og så trist mot henne. Hun gikk med 'De populære'. Hjertet sank når jeg så hvordan hun var blitt. Jeg møtte blikket til Jenny. Hun smilte ondt til meg. Jeg så ned i boka igjen og fortsatte å tegne igjen. Tankene vandret rundt i hodet mitt som noen spøkelser.  

Jeg  var lei av alle de stygge blikkene til Jenny og baksnakkingen deres, så jeg reiste meg opp og slo til henne. Alle så forbauset på meg, og noen så stygt på meg, andre lo. Jeg ignorerte alle og løp ut av klasserommet. Læreren prøvde å løpe etter meg, men hun ga opp til slutt.

Da jeg kom hjem sto der en fremmed bil i oppkjørselen. Jeg løp inn til kjøkkenet, der satt ei ung dame. Jeg kjente hun igjen fra tidligere, det var barnevernet. Sinnet boblet i meg som lava. "Hva faen gjør du her? Jeg har jo sagt vi klarer oss fint!" ropte jeg og fant frem et glass med vann og medisiner til mamma. "Ja, men jeg har fått en bekymringmelding fra ei venninne av deg," sa hun og så meg i øynene. "Hva har skjedd med ansiktet ditt, " sa hun og så bekymret på meg. Hun kom nærmere meg og tok vekk håret fra øynene mine. "Ingenting," sa jeg og ristet henne vekk. "Hvem gjorde dette?" spurte hun og så meg i øynene. "Bare ei gammel venninne," mumlet jeg. "Men du må få renset det såret i kinnet før du får betennelse i det," sa hun og fant frem en klut med vann.

Egentlig liker jeg hun, hun er så snill og omtenksom. Jeg vet jeg kan stole på hun, men jeg er redd hun tar mamma. Jeg vet at mamma sier og gjør ting hun egentlig ikke mener, jeg vet hun er glad i meg! Håper jeg. Tårer rant ned ansiktet mitt. "Vær så snill, ikke ta mamma fra meg, hun er den eneste jeg har igjen!" gråt jeg. Halsen snørret seg sammen. "Jeg klarer å ta hånd om mamma! Jeg har tross alt gjort det i et halvt år," ropte jeg igjen. Mamma satt på en stol med hodet bøyd. Hun så veldig deprimert ut, tårer rant ned ansiktet hennes. "Hva har du gjort med henne?" ropte jeg gråtkvalt. "Ingenting spesielt," sa Ophelie som barneverns dama heter. Hun trakk meg inn i en klem. Jeg falt ned på gulvet gråtende. Jeg visste løpet var kjørt. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har hatt denne samtalen. Mamma blir bare verre og verre med tiden. Alt blir for mye for meg. Ophelie klemte meg hardt. "En 16-åring skal ikke ta vare på seg selv og en mamma helt alene, det er et stort ansvar å ta vare på en med huntington sykdom og autisme," sa hun og trøstet meg. 

Vi tre satt rundt bordet og drakk te. Jeg rørte taust rundt i koppen med skjeen. Hjertet føltes som om det når som helst skulle knuse, hver minste ting kunne få meg til å begynne å gråte igjen. Ophelie prøvde å forklare mamma at hun måtte på et sykehjem fordi hun trengte hjelp. Jeg så at mamma slet med å følge med. Hun skjøv koppen i gulvet og så ned på koppen. Jeg sukket dypt og ryddet etter hun. "Jeg skal snakke med ledelsen om dette her. Jeg tror de er enige med meg om at du bør flytte til en annen familie, du kan ikke bo her," sa hun og så meg i øynene. Jeg brøt blikkkontakten og så ned på sokkene mine. Tårene samlet seg i øynene. Hun gikk ut i gangen og tok på seg jakken og skoene sine. "Det er fortsatt to timer til skolen slutter, vil du sitte på?" spurte hun meg. "Nei takk," svarte jeg kaldt. "Ok, men dere vil få svar til uken om hvor du skal bo," sa hun og smilte trist til meg.

Jeg løp opp på rommet og satte på musikk. Spørsmål ramlet inn i hodet. Hvem kommer jeg til å bo hos? Kommer de til å være snille med meg, eller kommer de til å være som pappa? Og hva skjer nå på skolen fremover? Nei! Nå må jeg slutte! Jeg lyttet til 'Cocaine'. Jeg har litt lyst til å gjøre som Nomy synger, "You are in pain Take your life, take your life with cocain, But I am who I am so I do what I can, when I can but I can't really do a damn thing" Jeg vil føle noe annet enn bare smerte og sorg. Jeg vil kunne føle meg glad eller følelsesløs. Jeg vil slutte å føle! Det gjør meg bare sårbar! Men jeg vet da at jeg har ødelagt hele livet mitt, det er ingen vei tilbake. Men ingen liker meg! Mamma husker meg såvidt. Jenny latet som om vi var venner. Ophelie, ja det er jobben hennes å synes synd på meg! Jeg gikk inn på badet, fant frem en barberhøvel og skrudde på vannet i dusjen og satte meg ned. Tårene sildret ned ansiktet mitt. 

Beklager! Jeg beklager så mye at jeg ikke har oppdatert, har ikke hatt tid eller skrivelyst. Jeg har hatt/har litt kapitler til god, men må lese igjennom dem og rette dem. Skal love at det ikke går lenge til neste gang jeg publiserer, må bare mase på meg, hehe... Håper dere har en fortreffelig god ettermiddag! Så skal jeg fortsette å rette noen/skrive av de andre kapitlene :) Jeg er glad i dere alle! takk for dere leser boken min, håper den vil bli bra <3