Silence

Del 7

Jeg våknet opp i en annens hus, panikken slo inn. Så husket jeg alt. Jeg besvimte og noen kom bort til meg. Jeg tok av meg kluten på hodet og la den på bordet. Der sto der et glass vann som jeg drakk. Jeg reiste meg opp for fort og kjente svimmelheten ta inn. "Rolig'a," humret det. Jeg kjente igjen den stemmen! Det var bare en person den stemmen kunne tilhøre, jeg snudde meg rundt og der møtte jeg Ajax. "Du har vært ute i en stor kamp hørte jeg." Han hånflirte. "Jeg skal si meg imponert, du kunne pigende slå jente!" sa han og gliste stort. "Føler du deg bedre?" Jeg sto der og bare så på han, hvorfor var han plutselig så snill? "Ja," klarte jeg å stotre frem. "Men du må nesten ha deg bort, noen kompiser skal komme over," sa han og hysjet meg ut. "Kjekt å ha blitt kjent med deg, igjen," sa han og lukket døra. "Bitch!" sa jeg lavt og gikk. "Takk for den," mumlet jeg før jeg slentret hjemover.

Tankene surret rundt i hodet som en sverm fluer. Hva kommer Ophelie til å si nå? Og hva i huleste skjedde tidligere? Jeg gikk inn døren og lukket den forsiktig. Jeg så opp og så hun stå der med armene i kors med et blikk som var skuffende. "Du kan ikke bare stikke av når du føler for det Aliza! Du må vokse opp!" sa hun sint. "Greit!" sa jeg sammenbitt og trampet opp mot rommet mitt. "Ikke denne tonen til meg! Og kom ned igjen, vi er ikke ferdige å snakke," ropte hun før jeg smalt igjen døren hardt og la meg i senga. Nevene knyttet seg hardt sammen og jeg lukket munnen sammenbitt. Tårene piplet ut som noen pingler. Jeg var så frustrert. Jeg ville ikke bli den personen jeg var nå, jeg ville ikke skuffe og gjøre Ophelie sint, men jeg kunne ikke noe for det. Jeg likte å få ut aggresjonen på noe. Jeg skrek inn i puta. Den negative energi trillet rundt i årene mine. 

Alt dette hadde ikke skjedd hvis jeg bare hadde bodd hos mamma! Jeg trivdes faktisk hjemme! Eller... gjorde jeg det? Trivdes jeg med alt det dramaet mellom meg og mamma som tappet meg for krefter. Trivdes jeg med lite tid til meg selv, og den knappe tiden til å bare slappe av og kose meg. Det å bare være ung. Det var jeg som måtte være mammaen i huset, det var jeg som laget maten og vasket klærne. Det var jeg som måtte jobbe for å få mat på bordet og husly. De få pengene vi fikk fra NAV var bare nok til lån og strøm. Jeg kunne egentlig bare ligge tilbake og slappe av. La Ophelie gjøre jobben, men hvorfor var jeg så sint da?

Jeg var redd, redd for å miste den eneste jeg hadde. Jeg var sint, sint fordi Jenny hadde snudd seg mot meg og tatt vekk mamma. Hun hadde visst akkurat når og hvor hun skulle ta meg. Få mest aggresjon ut av meg. Få skolen i mot meg. Ødelegge meg bit for bit. Jeg var frustrert over at Ophelie ikke forsto meg. Hun forstår ikke hvordan jeg har det! Hun forstår ingen verdens ting! Jeg skrek inn i puten igjen og slo meg knyttnevene i madrassen. Tårene sprutet ut som en hval og så lei meg har jeg ikke vært på lenge. 

Jeg åpnet øynene og så meg rundt. Jeg hadde tydeligvis sovnet. Jeg strakk på kroppen og reiste meg opp. Jeg gikk ned og satte meg i stua med ei bok i hånda. Jeg hadde sovet bort all den negative energien og trengte tid til å hente meg inn igjen. Jeg klarte ikke å konsentrere meg med boka og måtte bare legge den ifra meg. Jeg trengte luft. Jeg begynte å bli rastløs. Jeg gikk mot kjøkkenet og så om Ophelie var der, men hun var ikke å se så jeg skrev en lapp. 'Hei, er bare ute på en gåtur mvh, Aliza :*' Jeg la den på benken før jeg gikk ut. 

Jeg går over veien og ser Ajax og gjengen tagge på skolen. Jeg gikk bort til dem og sto og så på kunsten. "Hva er det dere tagger?" spurte jeg nysgjerrig og studerte nøye fra hver farge til farge. Det var et stort kunstverk. Resten av gutta sto og hvisket og peket mot meg. Jeg ignorerte dem og rettet meg mot Ajax. "Det skal forestille frustrasjon og alle de ulike veiene å ta. Lærene maser hele tiden om å bruke ditt og datt til eksamen og at vi må gjøre ditt og gjøre datt," sa han og så fornøyd ut. "Vil du prøve?" spurte han og holdt fram sprayboksen. Jeg nølte litt før jeg tok boksen og så for meg hva jeg skulle spraye. Hendene gikk i hulter til bulter og arbeid seg fritt frem og tilbake. Tunga hang ute til tørk, mens jeg konsentrerte om hver eneste linje. Jeg ble beroliget, og kjente hvordan jeg slappet av. Jeg kunne vær i min egen verden, puste rolig ut og vise hva jeg egentlig følte. Hva som var inni meg, men som jeg ikke klarte å sette ord på. 

Da jeg var ferdig tok jeg et skritt tilbake og så på verket mitt. Cameron og Diesel sto bare og så som et stort spørsmålstegn. Ajax studerte graffitien. Det var en tornekrone med to fargerike sommerfugler på. Jeg så fornøyd på det. "Hva skal det være?" spurte Diesel. Jeg skulle til å svare da jeg hørt en stemme. "Hey! Dere der kom dere vekk herfra før jeg ringer politiet," sa vaktmesteren og løp mot oss. Vi løp så fort vi kunne og gjemte oss i den forlatte parken. Vi lo så tårene trillet. "Så dere hvordan de korte beina hans løp mot oss? Som om han trodde han kunne ta oss igjen," sa Ajax og lo. Vi lo med og jeg måtte legge meg ned på bakken for jeg klarte snart ikke å puste. Vi slo med knyttneven sammen og klemte.

Vi hang i parken og snakket til det begynte å bli mørkt. Jeg hadde virkelig kost meg. Disse var noen venner som ikke dømte meg for hvordan jeg å ut eller hvordan bakgrunnen min var. Disse tok meg inn i gjengen som den jeg er og hvordan personligheten min er. Jeg var evig takknemlig for å ha blitt kjent med disse. "Jeg må nesten hjem nå, hade," sa jeg og ga dem en klem. Først en til Cameron, så Diesel og så en lang en til Ajax. Klemmen hans var varm og kraftig, men så myk. Han luktet svakt av hugo boss i motsetning til Diesel som luktet svette. Egentlig ville jeg klemme han hele veien hjem, men vi måtte hver våres vei. "Hade, snakkes," ropte jeg før jeg løp hjem.