Silence

Del 6

Øynene var hovne, og ansiktet var fullt av røde prikker. Mobilen durte i lomma. Det var sikkert Ophelie som hadde fått med seg saken, men hun skulle vel bare kjefte på meg. For ingen brydde seg. Ingen spurte meg hvordan jeg hadde det. Ingen brydde seg om meg, jeg var bare en byrde. Jeg gikk bort til butikken med hendene i lommene. Stegene var tunge og lange. 

Jeg gikk bort til alkohol avdelingen og gjemte en pakke øl under genseren. Dette var min første gang jeg stjal. Hjertet var i halsen og føttene skalv. Jeg trengte alkohol, og det var nå! Jeg trengte å få tankene på noe annet. Jeg var mindreårige og kunne dermed ikke kjøpe selv. Jeg hadde heller ikke penger så andre kunne kjøpe for meg, så jeg snek meg ut, stille og rolig. 

"HEY! Du der, kom tilbake hit!" Var det noen som ropte, jeg løp ut i full hast og gjemte meg bak en bygning et stykke borte fra butikken. Jeg gikk tilbake igjen til den glemte parken og satte meg ned med en boks øl. Den kalde forfriskende ølen rant sakte ned halsen. Før jeg visste ordet av det hadde jeg drukket tre øl. 

Jeg sørget over livet mitt. Jeg tenkte på hvor teit det er å måtte leve i mitt perspektiv. Ingen i hele livet hadde det så gale som meg. Dominobrikkene hadde begynt å falle. Alkoholen begynte å ta over kroppen, og jeg begynte å snakke høyere og mer med meg selv. Tiden gikk og kvelden tok over. Alkoholen påvirket meg mer og mer. Det ble vanskeligere å holde tingene i hendene. 

Jeg reiste meg opp da jeg var ferdig med den siste ølboksen. Det var ikke ofte jeg drakk, men når jeg gjorde det følte jeg meg fri!Jeg slapp å bekymre meg over alt og alle. Jeg kunne være meg selv og hygge meg. Jeg begynte å gå, men jeg sjanglet en del. Mobilen glapp ut av hånda som et såpestykke i dusjen. "Faen!" ropte jeg høyt. Synet ble tåkete og det var vanskelig å plukke den opp. Jeg begynte turen hjemover. Sakte, men sikkert kom jeg meg fremover uten å falle. Jeg bante og steika for hver minste ting. Raseriet boblet i årene som en vulkan nært et utbrudd. Hadde noen vært her nå hadde de fått seg en omgang. 

Da jeg kom hjem så jeg Ophelie satt på trappa, hun så oppriktig bekymret ut. Den dype nyva i panna hennes kom til syne. "Hva gjør du her?" mumlet jeg utydelig. Jeg var sløv i blikket og ville helst legge meg. Jeg klarte ikke å feste blikket mitt i henne og gikk opp trappen til huset. "Du Aliza, du bor ikke her lengre," sa hun tydelig opprørt over meg. "Du stinker alkohol!" sa hun og tok meg i ermet og ned mot bilen. "Ja, men jeg vil ikke!" ropte jeg opprørsk. "Kom nå, så får vi snakket mer om oppførselen din senere," sa hun strengt, men mykt. Hun dro meg inn i bilen og satte på meg setebeltet og kjørte hjem. Jeg var tydelig opprørt og furtet hele turen hjem. 

Ophelie dyttet meg forsiktig inn døren og fulgte meg til kjøkkenbordet. Hun hentet et glass vann og lagde to brødskiver til meg. "Spis," sa hun bestemt og nikket mot skivene. Jeg gjorde som hun sa og drakk glasset med vann. "Vi snakker mer om dette i morgen når du er edru," sa hun bestemt og hysjet meg på rommet. Jeg sjanglet mot rommet mitt som et nyfødt føll og la meg i sove. Jeg var helt utslitt, knokene var såre og sprukne. Kroppen verket etter slagsmålet og psyken var skadd etter for mye tenking. Jeg følte meg som ei 80 år gammel dame, med kroket rygg og leddgikt. 

Jeg våknet av at sollyset strålte gjennom rommet. Jeg gryntet og tok dyna over hodet. Kvalmen og hodepinen kom stigende inn. Jeg så på mobilen. 15 anrop fra Ophelie, og 3 meldinger. Jeg sukket tungt. Kroppen verket av blåmerker og alkoholen. Klokken viste 12:54. Jeg reiste meg opp og gikk mot kleshaugen min. Jeg tok på meg noen komfortable klær og satte håret i en dott. Jeg subbet inn på badet for å børste tennene. Speilbildet så forskremt ut med øyner som var trette og dovne. Det var store blå poser under øynene og kloremerker og blåmerker etter slag i ansiktet. Jeg hadde vært i en skikkelig 'catfight'. Jeg hadde fått merke etter den skarpe ringen hennes i kinnbenet. Det lå størknet blod under nesen. Jeg så helt jævlig ut for å si det mildt. Jeg vasket ansiktet og gikk ned for å spise frokost. Jeg sukket og overveiet tankene om å skulke. Jeg var ikke i humør til å gå på skolen. Jeg ville bare få kjeft uansett. Jeg ville fått stygge bemerkninger som runget i stillheten.

Timene gikk til å slappe av og høre på deprimerende sanger av Michael Schulte. Jeg hørte en bil kjøre opp i oppkjørselen. Jeg så ut vinduet og så Ophelie gå ut av bilen. Det svarte blyantskjørtet hang tett og fint på henne. Den kremhvite blusen satt løst og håret var satt opp i en klemme, men stemningen rundt henne var ikke like fin som hun. Lyden av de svarte høyhælte skoene hennes runget i stillheten som et pistolskudd. Det var en sammenbitt atmosfære. Det frustrerte sinne hennes strålte ut henne som solen på en varm dag i Tyrkia. Jeg prøvde å liste meg så lydløs som mulig opp trappene til rommet mitt, men hun oppdaget meg. Hun så strengt og oppgitt på meg. "Unge frøken, ikke prøv å lure deg unna!" sa hun strengt. 

Jeg satte meg skamfullt på stolen ved kjøkkenbordet. Hun lagde en kopp te til hver av oss før hun satte seg ned over meg. "Hvorfor gjør du dette?" spurte hun fortvilet. "Gjør hva da?" spurte jeg. Jeg visste godt hva hun mente, men jeg hadde ikke noe godt nok svar. "Du vet godt hva jeg mener!" Jeg pustet tungt ut. Knipen i magen ble verre og verre. Det kjentes ut som et tau i magen som lekte knutemor.  "Hvorfor skulket du skolen? Så banket opp Jenny, var ikke dere bestevenner da? Og hvorfor i huleste stikker du av for å så drikke deg dritas?" "Er dette bare en reaksjon på hvordan livet ditt er blitt? Et opprør? Eller er det noe som plager deg?" spurte hun litt mykere på slutten. Jeg klarte ikke å ha øyekontakt, det gjorde for vondt. Hun traff prikken over i-en. Jeg reiste meg brått opp av stolen og gikk ut i gangen. Jeg klarte ikke å være her lengre, pusten ble trang og jeg følte veggene komme mot meg. Svetten rant ned ryggen og tårene fylte øynene mine. Hva skjer med meg? Dette har aldri skjedd før. Jeg ble redd og tok på meg sko og løp ut. Jeg løp, løp så fort jeg kunne. Langt, langt vekk. Halsen snørte seg sammen og det ble vanskeligere å puste. "Aliza!" ropte Ophelie. Men stemmen ble lengre og lengre borte. Kroppen ble uggen og så svartnet det. Jeg så en manne skikkelse løpe mot meg før jeg falt i bakken. 

****

Beklager for jeg ikke har oppdatert på sååååå lenge!!!! Har hatt eksamen og fått meg jobb og hatt lite motivasjon og glemt dere helt. Det beklager jeg! Skal prøve å skrive så ofte og så mye som mulig denne helgen sånn at jeg kan ha ting til gode og publisere når jeg har det travelt. Men håper dere liker delen og gjerne vil anbefale boka videre og trykke på stjernen og kommentere boka. Kanskje jeg kan få mer motivasjon?