Silence

Del 4

Jeg syklet mot bakeriet. Jeg pustet tungt ut. Nok en kveld med jobbing. Personlig kunne jeg bare vært hjemme og råtnet. Jeg har bare en grunn til å leve og det er mamma, hun er mitt anker. Hun var min helt. Men det forsvant med årene. Hadde det ikke vært for hun og mitt egoistiske vinnerinstinkt så hadde jeg vært død nå. Jeg har vært fast bestemt helt siden pappa dro fra oss at jeg skulle ikke dø eller forlate mamma. Jeg vil ikke at mamma skal lide enda mer enn det hun allerede gjør. Og jeg må vise at jeg ikke er svak selv om jeg ikke har venner.

***

Jeg danset og nynnet til sangen jeg hørte på imens jeg eltet deigen. "Truly, madly, deeply I am, foolishly, completely falling." Jeg kjente en hånd på skulderen. Jeg hoppet høyt og skrek. Jeg tok ut høreklokkene og så Ajax stå foran meg. "Hva faen var det godt for?" spurte jeg ham irritert. "Jeg skulle bestille men det er ingen her utenom deg," sa han og så meg irritert i øynene. "Hva har skjedd med ansiktet ditt?" spurte han forferdet. "Ingenting du skal bry din lille IQ med," sa jeg hysjet og han vekk. "Har du fått bank igjen," lo han. Når jeg ikke svarte så han på meg. "Hei, du unnskyld, jeg mente ikke tulle med deg om det" Jeg gikk til kassen og tok bestillingen. Jeg undret meg over oppførselen hans, hvorfor var han plutselig snill? Og hvor var de andre gutta?

***

Jeg gikk inn i stua, der satt Ophelie. Jeg sukket høyt og så mismodig på henne. Jeg subbet bort mot stolen og satte meg ned. "Hva er det nå da?" spurte jeg kvast. Jeg så tomt ned i bordet. Hendene dekket ansiktet mitt. Jeg kjente skorpene fra kloremerkene presse seg inn i den klamme hånden min. Blåmerke som rammet ansiktet mitt var blitt en stygg blå grønn farge, jeg lignet en stygg og svak påfugl. "Vi har ikke funnet et hjem til deg enda, vi prøver enda å finne faren din, men hvis vi ikke finner ham innen en måned så må du bo på et fosterhjem," sa hun, og lette etter en reaksjon. "Jeg skal faen meg ikke i et ukjent hjem til en ukjent familie eller til faren min!" hisset jeg meg irritert, jeg så opp på henne. Hun så matt på ansiktet mitt. "Jeg visste nesten du ville si det," sa hun etter en stund. "Så jeg klarte å få det til sånn at du skal bo hos meg til vi finner faren din," sa hun og smilte lurt. Klumpen i magen løsnet, skuldrene ble lettere og humøret steg litt. Jeg likte Ophelie, det vises ikke alltid sånn. Følelsene mine er litt stengt inne. Hun har vært som en søster for meg. Kjærlig og snill. Men vi mistet kontakten når hun begynte å jobbe i barnevernet. Hun kom ikke hit like ofte. Jeg stengte ute de fleste jeg likte. Fordi mamma ble syk, og jeg måtte ta vare på henne. Og jeg følte alle forlot meg, hjertet sank igjen. Men mamma da? Vil hun bli godt tatt vare på? Vil jeg kunne besøke henne? "Men hva med mamma?" spurte jeg engstelig og så på mamma. "Hun vil bli tatt godt vare på," sa hun og smilte beroligende til meg. Jeg gikk bort og klemte Ophelie. Endelig en som jeg stoler på og liker som kan ta vare på meg. Jeg slipper å tenke på å passe andre. Jeg kan endelig slappe av! Hun omfavnet meg tilbake. Hun la haken på hodet mitt. "Men du må pakke det du skal ha med, fordi du flytter inn i morgen," sa hun og slapp klemmen. Jeg nikket svakt og løp opp på rommet. Jeg visste ikke om jeg skulle være glad eller lei. Hjertet var tungt som bly, men kroppen lett som hydrogen

***

I dag var dagen. Jeg skulle flytte, for første gang i mitt liv. Tanker svømte rundt inni hodet, følelsene hoppet rundt som noen kenguruer. Kroppen var lett som fjær, men hjertet tungt som stein. Magen knyttet i en stor knute. Jeg så opp i taket, taket var hvitt som egget og gult som andungen. Tenk om dette var siste gang jeg lå i denne senga på dette rommet. Tenk om dette blir den siste gangen jeg er i dette huset. Huset jeg så inderlig var glad i. Hjemmet jeg var oppvokst i, tomten som hadde lagt all sin kjærlighet i meg. Jeg følte meg alltid varm og trygg i huset. Det var et gammelt viktoriansk preg over huset. Det beskyttet meg på en måte, det holdt fienden vekke fra meg. Av og til fikk jeg følelsen av å bare få lyst til å klemme veggen. Varmen fra huset spredte seg rundt kroppen min som et varmt teppe.

Jeg gikk ned trappa med kofferten i hånda. Resten av det lille jeg hadde lå i bilen. Mamma var allerede blitt kjørt til sykehjemmet. Jeg la kofferten bak med den andre esken min og bokseputa. Jeg satte meg inn i baksetet. Hodet lå tungt på håndbaken min. Blikket fulgte naturen ute. Jeg vet ikke om jeg skal være lettet eller trist. Jeg er redd for en ny start. Jeg har ingen venner, den jeg trodde jeg hadde var nå gått på den andre siden, den eneste jeg var glad i ble tatt bort fra meg. Tårene prikket mot øyet. "Nei, du skal ikke være svak! Jeg er ikke en pingle! Man trenger ikke venner. Herved er det bare bokseputa som er min venn," mumlet jeg aggressivt til meg selv. "Hmm? sa du noe?" spurte Ophelie og så på meg i speilet. "Nei, snakket bare med meg selv," mumlet jeg sammenbitt. Hjernen jogget i spinn for å holde hormonene nede. Mens hormonene løp rundt som en tre åring.

T-skjorten var klistret inntil kroppen min som et plaster. Svetteperlene rant ned pannen elegant. Musklene verket, men hjernen, den var stolt. Vi var blitt så sterke, både mentalt og fysisk. Kroppen var ikke bare liten og spinkel lengre, den var blitt muskuløs og sunn. Jeg hadde skulket skolen de siste dagene, fordi jeg måtte bygge meg opp igjen. Ophelie visste ingenting om det. Jeg var klar til kamp. Bokseputa hadde støttet meg gjennom den lille vanskelige perioden. Den lærte meg en lekse. Uansett hvor myk en kan virke, har man alltid en plass hvor man er hard som stål. Det lærte jeg når bokseputa kom i en fykende fart mot meg og dundret meg i bakken, flere ganger. Den lærte meg å være sterk, selv om man var blitt hardt skadet. Så nå, nå var jeg klar til å ta utfordringen. Jeg skal tilbake til skolen.

Håper du liker historien så langt!❤️ jeg har nå rettet denne delen når jeg var hos tannlegen og etter når jeg venter på bussen...😅 blir veldig glad om du trykker på den stjerna🌟 ville gjort underverker om jeg visste hva dere synes om boken min så langt👑 er det noe dere lurer på så bare ta kontakt på dm/pm, om du vil bare snakke eller spørre 💘 remember y'all a star!🌟👑