Silence

Del 8

Da jeg kom hjem så jeg lyset var på i stua. Hjertet begynte å hamre harde tunge slag og en stein dukket opp fra intet i magen. Håndflatene ble klamme og stegene tunge. Jeg slepte føttene med meg inn. Jeg tok av meg skoene og jakken og gikk inn i stua hvor Ophelie satt. Med beina i kryss og en tekopp mellom hendene. Den grå cardiganen dekket den hvite huden hennes. Håret var slett og blikket var bekymret. Hun så i min retning når jeg gikk inn døren. "Og hvor har du vært?" sa hun og så strengt mot meg. Hun reiste seg og hvilte hånden på hoften. "Jeg var ute på en gåtur," sa jeg og så mot henne. "I flere timer?" sa hun høyt. "Ja, jeg skrev lapp til deg til og med!" sa jeg og så henne i øynene. "Og hvor er så denne lappen?" sa hun og hevet bryna. "Jeg la den på kjøkkenet," sa jeg frustrert. Hvem tror hun at hun er? Mora mi? Jeg gikk irritert opp på rommet mitt og smelte igjen døra. Jeg tok på en salve på sårene og la meg til og sove.

En ørn fløy høyt over himmelen. Den viste et varsel. Et varsel om at noe kom til å skje. Jeg løp så fort jeg kunne. Det var menn i en svart SUV som fulgte etter meg. Stegene var seige og tunge. Det var som å løpe i kvikksand. Svetten rant om kapp ned pannen og ryggen. Hjertet løp som en gjeng med bison. Magen krøllet seg sammen til en ball. Mennene i den svarte SUV-en nærmet seg farlig nærme. Jeg snublet i en stein og falt. De hoppet ut av bilen og kom gående mot meg i tunge militærstøvler og svarte klær med solbriller. Ansiktet var like stivt og bestemt som holdningen deres. "Ikke ta meg, jeg har ikke gjort noe. Jeg er uskyldig," ropte jeg rett før de skjøt meg. Jeg bråvåknet og begynte å gråte. Ophelie kom løpende inn i morgenkåpen. "Hva er det," spurte hun bekymret og kom mot meg. Håret var til alle kanter og morgenkåpen flagret bak henne. Hun satte seg i sengekanten og klemte meg. "Shh, det går bra. Det var nok bare et mareritt," sa hun om igjen og om igjen, mens hun vugget meg frem og tilbake. Jeg krøllet meg i armene hennes og tok til meg all trøsten jeg kunne få. Klokka gikk og til slutt sovnet vi.

Jeg daffet ned trappene. Store tunge steg lagde lyd i trappene for hvert skritt. Hånda var plassert på rekkverket og sklei nedover ettersom stegene gikk. Jeg gjorde meg klar til skolen og pakket sekken. Jeg var klar for en dag til med krangling og stygge blikk. Forhåpentligvis var Jenny enda på sykehuset?

Jeg gikk inn hoveddøren og på vei mot skapet mitt. Folk gikk rundt og peker og hvisket om meg. Jeg kunne se det på måten de tok hodene sammen og så på meg. Jeg prøvde å ignorere det, men kjente klumpen i magen som vokste seg større og større som en tornado. Jeg rettet meg i ryggen og gikk til timen med bøkene i armene. Jeg gikk med lange og elegante steg, og med blikket hevet. Jeg skulle ikke la meg bry om at noen hvisket litt om meg.

Jeg satte meg ned på stolen bakerst i hjørnet med føttene over hverandre. Jeg skulle vise at ingen kødder med meg.

Timen gikk sent og jeg ble sendt stygge blikk. Jeg kjente det begynte å gå meg på nervene. Jeg strammet nevene før jeg pustet rolig inn to ganger og jeg ignorerte dem.

Jeg hastet ut av klasserommet og dultet borti Ajax. Alle stoppet opp og så på oss. "Ehm, hei," sa jeg og så bort. Jeg stappet hendene i buksa og lot håret falle ned foran ansiktet mitt. Jeg visste ikke om det som skjedde i går bare var en engangs hendelse eller hva. "Hei." Stemningen var trykket og folk så nysgjerrig på oss. "Skal du være med å se på veggen? Tror rektor har oppdaget den," humret han. Han ignorerte totalt den lille folkemengden som var rundt oss. Jeg nikket og fulgte han ut. Tenk om rektoren fant ut at det var dem som tagget. At det var dem som gjorde hærverk på skolen? Jeg kom så til å komme i trøbbel! Som om jeg ikke er nok i trøbbel fra før av.

Vi kom ut på baksiden og så på rektoren som sto å snakket med noen lærere. Flere elever var samlet rundt og så på mesterverkene våres. Cameron og Diesel kom opp ved siden av oss. "Så de har funnet mesterstykkene våres humret Cameron. "Ååå jadda! Rektor ser veldig så hissig ut," lo Ajax. De lo og knuffet litt i hverandre.

Rektoren kom bort og avbrøt gutta hissig. "Vet dere hvem som gjorde dette her?" Vi ristet på hodet og knep igjen gliset som var gjemt på lur. Når rektoren gikk rundt hjørnet sprutet vi ut i latter. Ansiktet til rektoren var uvurdelig. Blikket viste stort hat over at noen hadde tagget ned skolen. 

Jeg ble så rolig når jeg var med gutta. Til tross for at dem skremte livshiten ut av meg for bare noen måneder siden. Jeg hadde bare kjent dem i ett døgn og allikevel er det de beste vennene jeg har hatt på lenge. Jeg ble litt tøffere og turte litt mer når jeg var med dem, men innerst inne er jeg redd for at de skal se på overvåkningen og se at det var oss som tagget på skolen. Jeg ville bare komme i enda mer trøbbel enn det jeg er. Det vil ikke hjelpe med å få mamma i huset igjen. Jeg kjente magen snu seg og jeg ble kvalmen. Varmen forsvant fra kroppen og etterlot seg et kaldt gufs. 

Ajax kom bort og la armen rundt meg. Varmen kom fykende tilbake. Magen kriblet med fullt av små sommerfugler. Hjertet raste like fort som Usain Bolt i et maraton. Håndflatene ble klamme og jeg kjente pusten gjorde et byks."Hva er det du tenker på?" spurte han og la litt av vekten på meg. "Ingenting spesielt," sa jeg og så bort. Jeg kjente blikket hans hvile på meg. Jeg snudde hodet og så ham i øynene. Det var som om jeg ble knyttet til ham. Jeg følte en tiltrekning. Jeg så ham dypt i øynene. Før vi fikk reagere kom Diesel bort med den svettelukta og ødela alt. Blikket til Ajax var borte og viste ikke tegn til at noe hadde skjedd. Jeg så meg skamfullt til siden over å ha trodd at det var noe mellom oss.