Fanget

Til deg E

Jeg lå nå på senga og så på taket, den kritthvite taket, uten noen tegn til ødeleggelse eller til skittenhet. Bare hvit tak. Jeg lurte på når den kommer til å bli skitten. Eller ødelagt.

*dunk dunk* "ja? Kom inn" jeg hadde fått svar på de spørsmålene jeg trengte. Jeg hadde spurt en hel del og plaget tim med de hundre spørsmålene mine. I gjengjeld måtte jeg bli her, til jeg ble frisk.

Moren visste seg for å være lege å, så hun måtte være virkelig en veldig hyggelig person som risikerte jobben sin sånn.
Tim hadde fått henne til å la vær å si noe, men så fort hun var ferdig med meg måtte hun dra på en eller annen forretningsreise, og hadde ikke sett noe tegn til henne utenom meldingen om hun spurte hvordan det gikk meg meg,  på en uke nå.
Det var bare jeg og Tim som var her i den enorme leiligheten.

Han åpnet døra sakte opp etter å ha hørt responsen min. Jeg kikket opp. "Hva vil du?" Svarte jeg med en anelse av bitterhet. Han hadde ikke gjort meg noe, og faktisk reddet meg par ganger, men som sagt ingen ting med meg ender bra og ihvertfall ikke for dem som er innblandet i livet mitt.
Han skulle bare visst hvor evig takknemlig jeg var for han.

Jeg la hodet tilbake på senga. "Jeg vil faktisk at vi skulle tilbringe den siste dagen sammen og ikke på hvert vår rom"
jeg kikket opp igjen nå. Jeg kunne ikke si nei til det fjeset, han så ut som en uskyldig valp der han sto, ahahah. Jeg tror han ventet på en enda en sur respons fra meg.
For han begynte å rygge bakover for å gå ut døra, men stopper fort da jeg svarte "hva skal vi gjøre da?" Med et stort smil.
Det var deilig for en gang skyld å være hyggelig mot han. Jeg dyttet meg ned senga. Og gikk bort til han. Jeg hadde enda vondt, helt klart, men ikke like mye som før.

Han så nå ut som verdens lykkeligste valp da jeg begynte å gå mot han.

De hadde en laaaang trapp og de prøvde jeg og holde meg langt unna. For dit kom jeg meg ikke ned uten en rekke med nesten uutholdelig smerter. Jeg hadde fått mat rett til sengs, og dessuten var kjøkkenet på første etasje,  og dusj, bad og rommet mitt var her nede. Så jeg gikk faktisk aldri opp dit, men nå som jeg hadde kommet meg ut av rommet sto han å stirra på trappene og meg.

"nei, glem det, jeg går ikke opp dit" jeg sa det bestemt, mens jeg lekte overlegen, for tull. "Kom igjen da, alt morroa er oppe joo" skjønte han det ikke? "Det er det sikkert, for deg!, jeg klarer så vidt å gå her jo" så jeg klagende
han smilte nå. "Jeg har allerede tenkt på det før sa han"
før han gikk å stelte seg foran meg, hva varde han gjorde? "Rekker du ikke?" Spurte han. "Hva?" Sa jeg forundret. Han bøyde knærne nå. Før det gikk for meg .. Jeg skulle hoppe opp på ryggen hannes. Seriøst? "Bare klatr sakte opp, du trenger ikke å hoppe. Jeg nektet "værsåsnill" han hvisket det. Jeg er bare svak for det ordet. Veldig svak. Jeg kunne gjøre masse rart hvis du brukte det ordet riktig mot meg. Jeg nikket for meg slev "greit da, masa, og det du skal vise meg nå, bør være verdt det" han lo "du blir bært på ryggen her jo, hva er det du klager for?" Sa han lattermildt.
Jeg kunne ikke la vær å smile og i hvertfall ikke når han løftet meg opp som om jeg ikke veide noe som helst. Han holdt godt grep om bena mine "går det greit" jeg vridde litt på meg sånn at jeg satt i en behagelig stilling på ryggen hannes "hittil så ja" sa jeg ertende. Han lo og gikk bortover mot trappen for å vise meg et rom. Jeg kjente at jeg var ånkelig redd for første gang, siden jeg hadde trådd inn i denne leiligheten.

______________
Jeg er forsinka med denne delen, men det blir faste dager heretter! Og ... Nå har jeg nesten 400 leste!!

Og så var enda en del ferdig! Tuuusen takk for alle som leser historien💖

Jeg tar gjerne i mot ideer og forslag til historien!! Bare å skrive til meg☺️💗

Selvom jeg har planer for hva som vil skje videre 😏

Ikke minst jeg hadde jeg blitt utrolig glad , om dere skrev tilbakemelding om hva dere synes om "Caught" hittil. 🙏🏼☺️