Fanget

Til deg A

Ja, første skoledag gikk jo bra (not!) tankene surret i hodet mitt, mens jeg var på vei fra jobben. Den gikk på å jobbe i et bakeri, sortere, rydde, og hjelpe noen ganger til. Jeg likte jobben min. Det var den eneste stedet jeg fikk fred. Noen måtte jo skaffe penger, ellers ville vi dø av sult. Jeg og moren min måtte nøye oss med og ikke bruke for mye strøm, og derfor holdt jeg nesten på å fryse i hjel hver kveld. But, uten mat går det dessverre ikke. Slik tenkte jeg, og nå måtte jeg også tenke på det prosjektet, jeg hadde spurt og bedt læreren om sette meg av på en annen gruppe, men han mente at jeg trengte en utfordring. En utfordring var virkelig det siste jeg trengte nå. Jeg hadde nok med utfordringer fra før av.

Jeg lurte på hvor flaut og vanskelig det kommer til å bli. De kommer sikkert ikke til å møte opp eller gjøre noe. Som egentlig er synd, for utdanning er kjempe viktig for meg, jeg ville virkelig ikke ende opp som moren min. Selvom en stor del av meg mislikte moren min, så fortjente hun det ikke, jeg skulle få meg og moren min ut av det hølet.

Aghh! Hva i.. Jeg ble hardt dunket i veggen og hodet mitt traff veggen av murstein. Hva søren? Hva var det? Jeg følte at jeg skrapte opp hele bakhodet. Jeg følte meg svimmel allerede. Hadde det klikka for meg?? Jeg skulle til å rette på meg selv, og skrike. Da noen tak meg hardt tak i livet i bak ifra. Og en annen hånd over munnen min. Jeg hadde nå en kraftig mann bak meg som holdt meg i et fast grep. Jeg prøvde å riste meg løs. Sparke, skrike, slå, alt. Det var nytteløst. Han var dobbelt så stor og sterkere enn meg. Jeg sto slik. Til jeg skimter en annen mann i mørket. Han gikk mot meg. Jeg myste med de tårevåte øyene mine. Han var ganske så kraftig han å. Han hadde slitt opp buksene sine. Og formen på kroppen hans, måten han gikk på.. Jeg hadde sett han før! Jeg hadde sett han med moren min. Han fortsatte å gå. Han var nå noen cm fra meg. Han så på meg og bøyde seg. Nå møttes ansiktene våres. Han sa tydelig nå "hvor er pengene? Hæ?! Hvor er dem" han var full "hvorfor betaler du ikke meg?!" Og dopa også tror jeg. Han utvekslet meg med moren min. "Jeg vil ha penger for varen min!" Han skrek nå "få pengene!!" Hva i helvete skulle jeg gjøre? Ikke lot de meg snakke heller. Den kraftige mannen bak meg slapp hånda som var foran ansiktet mitt, men holdt fortsatt godt grep rundt livet mitt. Det viktigste nå var og ikke provosere han. Han som var full nå eller dopa kunne gjøre syke ting med meg, hvis han ble sur. "Jeg er ikke Kate" sa jeg med rolig stemme, det var navnet på moren min. "Prøver du å lure meg!?" "Du må ha misforstått" stemmen min knakk på slutten. "Jeg er datteren hennes" jeg skulle droppet den siste setningen. Nå fikk han frem et glis. "Jeg har ikke penger, bare la meg gå" jeg sa det så bedende jeg kunne. Jeg hatet å snakke slik til folk, i hvertfall til de som ikke fortjente det. "Jeg vet en annen måte du kan betale på" gliset hans ble større og større. Han kunne vel ikke gjøre det? Hva var galt med han? Utenom at han var dopa, selvfølgelig. Han lot den ene hånda hvile på kinnet mitt og den andre skled sakte under genseren min. Jeg prøvde å komme meg løs, mens tårene strømmet på. Jeg fikk ikke frem et ord, jeg hadde aldri opplevd dette. Det var som om jeg hadde mistet stemmen ikke et ord kom ut. Mannen bak meg strammet grepet enda mer. Så mannen foran meg kunne gjøre det han ville, jeg ga opp. Og bare slapp meg selv i armene hamnes. Jeg hadde ikke sjans. Jeg lot han gjøre det han vil, mens tårene strømmet på.

Armen hamnes ble røsket vekk fra meg. Nei. Hele han ble røsket bort. Jeg kunne ikke se han ånkelig, pga de våte øyene mine, etter at jeg hadde grått. Jeg hørte et par skrik og to gutter gikk mot meg, igjen. Denne gangen var det ikke den store mannen, men Mats og Jonas. De jeg var på gruppe med på prosjektet. Jeg hadde ikke følt den gleden jeg følt på så lenge. Den forsvant fort. Kanskje de var med dem? Eller skulle gjøre det samme som den mannen gjorde. Panikken skrek i meg. Jeg tror han la merke til det. "Slapp av det her går bra" jeg husket mannen bak meg. Grepet rundt meg! Den var jo fortsatt der! "Nei! Bak meg" det var alt jeg peste frem. Før jeg ble løftet opp og dratt bak i en uvanlig fart. Nå hadde jeg ikke bare en arm rundt meg, men også en kniv rett under halsen på meg. Hva hadde jeg gjort for og fortjene dette?

Jeg så Mats øyne gløde av hat. Jonas sto i en posisjon klar til å angripe når som helst. Han minnet meg på en leopard. Mats skrek nå "hit!" Mannen bak meg sa sitt første ord nå "slipp han, ellers er det over med henne" jeg så to andre skikkelser nå. Den ene var Andrew en annen i gruppa på skolen. Og den siste som slepte på mannen som nesten hadde voldtatt meg. Hjertet mitt hoppet opp "Tim!" Jeg trodde jeg skulle rope høyt, men det bare pep ut av meg. "Det går bra, babygirl, jeg er her" jeg kunne høre sarkasmen hamnes. Hvordan kunne han være så rolig i en sånn situasjon? Jeg tok feil, han var ikke så rolig av likevel. "slipp henne!!" Det var den mørke stemmen til Tim. Mannen bak meg slapp kniven fra halsen min. Han holdt den til siden for meg isteden. Tim viste par tegn til gjengen og nå sto Jonas og Mats nærme meg. "Du legger fra deg jenta og vi slipper dette" han nikket mot mannen. Mannen pustet ukontrollert bak meg, jeg kunne føle pusten i nakken min. Han nikket kort. "3!" Mannen bak meg gjorde seg klar "2!" Tim la mannen på bakken "1!" Jeg ble sluppet, men ikke uten straff. Han stakk kniven i siden på meg.

Jeg trodde ø det gikk bra med meg. Til jeg falt om på knærne. Jeg så mannen løpe mot den vennen sim som var grovt banket opp og lå på bakken livløst. Smerten skjøt opp i meg. Jeg skulle falle over ende. Da noen tok tak i hodet mitt også følte jeg hånd mot korsryggen min. En stor hånd. "Ikke ring ambulanse, vær så snill " ringte de ville de vite i hvilke omstendigheter jeg levde i. Og barnevernet ville være fort på plass. "Jeg skal ta vare på deg" det var det siste jeg hørte før Tim løftet meg opp varsomt.