Fanget

Til deg D

Jeg våknet av dunking i hodet, jeg skulle til å stå opp. Jeg falt tilbake igjen, smerten spredte seg fra hodet til hele kroppen. Det verket helt sykt. Jeg tok automatisk på hodet mitt. Den var bandasjert. Jeg hadde jo skrapt opp hele bakhodet. Da måtte magen min også være det. Jeg dro opp genseren og  ja, den var ikke bare bandasjert. Jeg hadde masse rart på magen. Jeg var også sydd igjen, det var flere sting.

Det tok lang til for meg, men jeg innså at genseren jeg hadde på meg var ikke min. Den rakk meg nesten til knærne. Ikke bare det, rommet jeg var i den var heller ikke min, shit! Hvor var jeg?? Jeg begynte se meg rundt desperat, men jeg hadde ikke så mye krefter og klarte derfor ikke å stå opp.

Det var da jeg så en seng som lå på bakken. Man kan heller si at det er madrasser opp hverandre. Jeg lå i en høyere seng, som lignet veldig på en sykeseng, men det var absolutt ikke en sykehus. Det var faktisk en nymoderne leilighet. Jeg skikket nærmere på den madrassen for jeg tror faktisk at det lå noen under den enorme dynen.

Jeg måtte opp, tanken på hvor lenge jeg hadde vært her og hva som kunne ha skjedd med moren min ga meg frysninger. Jeg dro meg opp
med all min kraft jeg satt i en stilling man sitter når man sitter på en stol. Før jeg endelig bestemte meg for og hoppe ned senga.

Å fyy.. Det gjorde vondt, jeg tok meg tak i magen min. Og kvalte en skrik. Jeg pustet dypt inn. Jeg bestemte meg for og finne ut om det faktisk lå noen på den sengen/ madrassen som kunne hjelpe meg. Jeg slepte meg bort med hånda på magen. Det gjorde så vondt på siden for hver skritt og jeg skjærte en grimase.

Jeg bøyde meg ned for og se hvem som lå der, jeg gikk nå rundt madrassen for og se om jeg kunne se ansiktet til personen der. Og ja, det gjorde jeg. Han så ut som den søteste og uskyldigste babyen der han lå. Jeg måtte smile for meg selv.

Jeg hvisket "Tim" jeg satte meg ned på knærne foran han. Det skulle jeg ikke ha gjort for nå tror jeg ikke jeg kommer meg opp på bena uten hjelp av noen. "Tim, våkne" så stødig han sov a. Av en eller annen grunn fikk jeg sykt lyst til å gråte.

Jeg så på de enorme vinduene på soverommet som var der istedenfor en vegg. Det var bare vinduer som ikke kunne åpnes. Jeg satt slik på knærne foran Tim, mens jeg drømte om hvor fint det ville å være og hoppe ut der og bare slippe alt. Bare fly, fly vekk herifra.

Jeg var tilbake til virkeligheten da jeg skvatt, jeg kjente en hånd på låret mitt. "Går det bra" han satte seg opp, mens han så på meg med de mest bekymringsfulle øynene noen gang. ingen hadde sett på meg slik. Jeg nikket kort til svar. Nå som hodet mitt klarnet hadde jeg tusen spørsmål jeg trengte svar på. Jeg tror han leste tankene mine "vi spiser frokost først, så skal jeg forklare alt og svare på spørsmålene dine, deal?"  Jeg smilte "deal, men det er noe" han så på meg nøye nå "jeg får meg faktisk ikke opp" det var virkelig som om jeg var lammet, det gjorde vondt for  hver bevegelse jeg gjorde og nå begynte bena mine å sovne også for jeg hadde sittet på knærne en stund nå. "Åjaa, ja" han sto opp nå. Og begynte å gå, seriøst skulle han ikke hjelpe meg opp? Men det handler om å være tålmodig, ikke sant?

Jeg kjente en hånd rundt livet mitt (han sto bak meg)  og han tok hånda mi   rundt nakken hannes. Han dro meg sakte opp "gjør det vondt" "litt" jeg sto på bena mine nå, det var som å lære og gå igjen. Jeg hadde fortsatt hånda rundt nakken hannes. Nå bøyde han seg og tak den andre hånda under bena min og løftet meg i en brude stilling. Jeg la hodet mitt på brystet hans. For å bære ærlig så hadde jeg aldri følt så svak og bra på samme tid. Han kokte av varme og jeg skalv av kulde. Og det var normalt romtemperatur her inne.

Han bæret meg ned trappene og inn til den enorme kjøkkenet. Leiligheten var helt nydelig. Den var kjempestor å! Han satte meg forsikret på en stol, og spurte meg om egg var ok? Jeg nikket og sa at jeg helst ikke vil ha bacon. Jeg likte bacon, men jeg hadde veldig dårlig matlyst nå. Han snudde seg der han sto med panna "sikker? For du får ikke min del" han lo.

Det slo meg nå! Moren min! "Når tror du jeg kan dra hjem?" Han sto med ryggen til. "Vil du det?" Jeg kunne seriøst føle at han var skuffet. "Neinei, men moren min trenger meg, og er sikkert bekymret" første delen av setningen var sant, den andre delen kunne ikke vært større løgn. "Du klarer jo så vidt å gå, jo" han lette litt i lomma si og så litt på baklomma. Da han endelig trakk ut noe. Han gikk mot meg og rakte mobilen sin "du kan jo ringe å si ifra da" han sa det så bedene han kunne. jeg nikket. Det siste jeg ville var å dra tilbake, men enda mindre ville jeg finne moren min ligge på gulvet dø da jeg kom hjem. Jeg valgte å ringe min kusine, mi (Amina) hun var nesten naboen min og visste at jeg hadde det ille, men detaljene holdt vi for oss selv, man kan si at hun er den søstera jeg aldri fikk. Jeg kunne nr hennes forlengs å baklengs og jeg valgte å ringe henne.

"Ja? Hvem er det" "kjenner du meg ikke igjen?" Sa jeg sarkastisk "tror du jeg ser deg gjennom mobilen elr no, du ringer jo med ukjent nr" jeg hørte en kort latter av henne. "Så hvordan går det" prøvde jeg meg frem "du, ikke lek med meg, spytt ut, hva er det du vil" jeg sukket, hun kjente meg for godt. "Ikke spør noe spørsmål, ok?" "Okey" jeg pustet dypt inn "du vet de leilighetene som vi ser fra gata vår?" Jeg skikket opp for og se om Tim hørte etter "ja.. hva med dem" " jeg sitter her faktisk inne på kjøkkenet nå til leiligheten" jeg kunne kjenne at dun var sjokkert
"Hvaa?!!, hva er det du har glemt der?" Jeg måtte le litt "jeg forklarer alt, lover, men du må gjøre meg en tjeneste og sjekke hvordan det går med moren min" "ja, greit, hva gjør man ikke for den masete kusina si, men det er best at du forklarer når du kom hjem" jeg lo nå "jada, vi snakkes, babe" "snakkes, søs" og i det ble Tim ferdig med frokosten "her er maten" han dumpet seg i stolen ved siden av meg.

Jeg kommer til å savne dette. Det var for godt til å være sant, alt med Tim, og jeg visste hvordan alt endte seg når noe godt skjedde med meg. Jeg måtte kutte han ut. Det var gøy så lenge det varte

________

Jeg har en del skrive feil, og tegnsetting feil, er klar over det, ahahah.
Og jeg legger ikke ut neste kap før jeg får 300 lesere. Grunnen er at jeg har mye å gjøre og dessuten synes jeg at jeg går for fort frem

Tuuuusen takk for dere som leser, er utrolig glad for det💗💗