Fanget

Til deg H

Jeg skled sakte av han da vi nådde døra. Sakte sånn at jeg ikke fikk vondt. Han så på meg med medfølelse.

Jeg sukket og sa at det gikk greit. Han nikket og smilte. - er du klar for å se hva som skjuler seg bak denne døra? Jeg smilte av han - egentlig ikke, men det ser ikke ut som jeg har valg. Han så på meg. - du er kanskje ikke klar, men jeg vet at du vil. Eneste jeg kunne tenke på hele tiden var filmen "Fifty shades of grey" jeg bryr meg ikke om at jeg har blitt knivstukket, hvis det er det jeg tror det er som skjuler seg bak den døra, spurter jeg hjem. 

Han åpnet døra og sto ved dørkanten.   - damene først. Jeg trådde inn og det var bekmørkt. Jeg begynte å bli mer og mer sikker på hva som skjulte her inne. Jeg begynte å få panikk. Han tok hånda mi og geleidet meg til sentrumet av rommet. Det var et stort rom for man kunne høre ekkoet fra fottrinnene  mine i hele rommet. Han slapp hånda mi og sa at jeg skulle vente her. Jeg nikket selvom han ikke kunne se meg. Også ble lysene slått på. Det var ikke veldig lyst, men ikke mørkt heller. Sånn behagelig lys. Jeg skjønte hvor feil jeg hadde tatt da jeg så meg rundt. Det var bare kunst overalt. Malerier, tegninger. Enorme malerier. Små malerier. Noen hang på veggen andre lå på bakken. Det var paljetter og pensler strødd i en hjørne og hylle, men maleriene og kunsten. Jeg ble sjokkert, og varm inni meg. For det var noe jeg holdt på meg selv, men jeg måtte nøye meg med tegninger på en notatblokk. Jeg hadde ikke råd til dette her. Han sto ved siden av meg of jeg skvatt til da han spurte om hva jeg syntes. Jeg var stum. Jeg hadde ikke noe å si rett og slett.              - moren min er kunstner, så hun maler og lager kunst ofte. Jeg bare nikket.          - hva med deg? Han bare smilte og så seg rundt i rommet - jeg er ikke så flink, og dessuten er jeg ikke så interessert i det. Jeg følte skuffelsen, enda et tegn på hvor forskjellige vi var. - kunne jeg dra hjem tidligere? Jeg føler meg bedre og trenger virkelig og komme meg hjem.

Han satte meg ved huset og for første gang i livet mitt var jeg litt flau over det stedet jeg bodde. - tusen takk sa jeg så hyggelig jeg kunne. - trenger du no hjelp? Det siste jeg trengte nå var at han gikk inn og så hvilke rot jeg levde i. - nei, det går bra. Fikk jeg sagt så rolig jeg kunne. Bare han ikke gikk.

Jeg skvatt til da jeg hørte navnet mitt ble kalt. Jeg visste for godt hvem det var. Jeg snudde meg sakte rundt og det var nå Tim hadde rygget ut med den dyre bilen sin, men han stoppet. Han hadde sett moren min før meg. Jeg snudde meg og håpet på at hun ikke var i en tilstand der han kunne innse hva som foregikk. At han innså at moren min var full og nærmest holdt på ramle over ende når hun gikk. Hun hadde drukket mer enn til vanlig. Med panikken inni meg og redselen for at Tim  kommer til å se på meg som den fattige jenta med mor som dopmisbruker tok knekken på meg. En hint av lettelse var det også, jeg hadde jo bestemt meg for og kutte han ut. Ingenting og ingen som var knyttet til meg hadde det bra og han fortjente det ikke. Jeg satt fra meg den lille baggen jeg hadde og gikk mot hun for og støtte henne. Jeg så bort på bilen som enda sto der og jeg turte og se inn, se inn i vinduet hvordan den eneste personen i løpet av hele livet mitt hadde brydd seg om meg skulle dra. For hvorfor ville en person som han i det hele tatt være i nærheten av en som meg. Jeg rakk ikke engang og ta inn hva han følte eller ansiktsuttrykket hans før han tok en brå sving og etterlot meg her.

__________

Heyy))

Jeg vet at jeg skulle lagt ut en ny del for leeeenge siden, men når ingen voter føler jeg at jeg gjør noe galt.
Den har vært kjedelig siste kap, jeg er fullt klar oveeeeer deeet. 💞

Men det varer ikke lenge😏