Silence

prolog

Brøling og sinte ord ble ropt og skreket nede fra kjøkkenet. Aliza krøp ut av sengen som en mus, og listet seg ned. Bamsen hennes hang slapt i armen som en trøtt apekatt. Trøttheten hang slapt i øynene hennes. Faren hennes brølte så høyt at trærne vaiet i vinden. Halsen var rød av anstrengelse, spyttet var klint rundt munnen, håret sto i alle kanter av frustrasjon. Tårene til moren sildret ned som Niagara fossen, ansiktet var fordreid i alle kanter. "Jeg orker ikke mer! Jeg er så lei av å måtte passe på dere hele tiden. Jeg er så trøtt og sliten. Når jeg kommer hjem må jeg rydde og vaske akkurat som askepott. Jeg må jobbe dobbelt for å betale alle regningene og for å få mat på bordet! Og nesten alt du gjør er å syte og klage. Hverken jobber du eller kjører å handle! For det må jeg som kommer hjem klokken åtte hver dag! Jeg er så utslitt av all jobbingen! Kroppen verker og hodet surrer, jeg klarer ikke dette mer," var det siste han sa før han braste ut døra. Aliza så forskrekket på moren sin. Moren så helt knust ut. Hun løp opp på rommet sitt i en rekord fart. Hun la seg trygt under dynen med bamsen i klem. Det var første gangen hun hadde sett foreldrene krangle så høylytt og så voldsomt. Hun gråt av sjokk og redsel. Kroppen ristet svakt som et epilepsi anfall. Hun var forvirret og trist, men søvnen inntok henne raskt som natten.

Hun satt i gangen med et tungt hjerte, tiden gikk og hun forsto at faren ikke ville komme hjem denne dagen heller. Han ville aldri komme tilbake. Var det hennes feil? Hadde hun gjort noe? Savnet etter ham ble stor. Aliza mistet motet på at hun en dag ville få se faren igjen, men ga ikke opp.

Hver dag i tre år løp Aliza ned til gangen for å se om faren kom hjem fra jobb, men det skjedde aldri. Det var like tungt hver gang. Hjertet brast i tusen biter. Magen var tung som en hest. Fra hver dag mistet hun troen på at han kom hjem. Hver kveld satt hun i vinduskarmen og gråt. Der kunne hun sitte i flere timer, med hjertet tungt som bly, hult som ost og stort som en okse. Hjernen var dekket av tanker, som spindelvevet i 'Charlotte's Web'. Tårene trengte seg gjennom kanalene i strie strømmer. Lungene inhalerte like mye luft som en flodhest. Ansiktet var rødt som blodet og hvitt som lakenet. Hodet tordnet av hodeverk, og kroppen verket av stillingen. Men lite visste hun at det ikke var siste gang hun så ham igjen.

Okei så jeg klarte selvfølgelig å legge ut denne prologen veldig sent ute. Men det har skjedd en del og jeg har vært mye i stallen og jobbet med andre ting. så jeg beklager for sen prolog. Men denne ble litt kortere enn forventet og håpet. men satser på dere vil like den:) ses i neste del:)