The scary truth

Ekko av smerte

En høy pipelyd skar gjennom ørene mine. Jeg kunne høre en svak lyd av en baby som gråter. Jeg hadde så innmari lyst til å åpne øynene mine, reise meg opp og trøste babyen, men jeg kunne ikke røre en eneste muskel i kroppen. Det føltes ut som om kroppen min var blitt bundet eller spikret fast i sengen. Jeg hadde vondt i hele kroppen. Det svei intenst i lungene mine hver gang jeg pustet inn. Smerten jeg følte i hjertet var ubeskrivelig.
Jeg klarte ikke åpne opp øynene mine. De var teipet fast slik at det var umulig for meg å åpne dem. Det var ikke før jeg prøvde å svelge at jeg la merke til at jeg hadde et plast rør ned i halsen min som hjalp meg med å puste, men alt det røret gjorde var å gi meg vansker med å puste, svelge og snakke, og ikke minst smerten jeg følte i de tørre og tomme lungene mine.
Jeg vred litt på meg men stoppet brått idet en ilende smerte raste gjennom kroppen min. Jeg prøvde å si ifra at det gjorde vondt, at de skulle stoppe med hva enn det var de gjorde, men alt som kom ut av munnen min var en klynke lyd og en hel del hosting.

Jeg kunne høre stemmer, men jeg klarte ikke tyde hva som ble sagt. Det var kaldt inne på rommet, spesielt på magen. Jeg kunne høre roping nå. Jeg kunne fortsatt ikke tyde hva de sa, men det ble enklere og enklere etter som jeg våknet mer og mer. Gråtingen ble mer og mer intens. Smerten ble verre og verre, og stemmene ble tydeligere og tydeligere, nå kunne jeg høre alt det som ble sagt, og ropt i rommet. "Få ungen ut med en gang!" Hjerte mitt hoppet over ett slag. Jeg visste at den ene ungen min døde i magen, men det gjorde fortsatt vondt i hjerte hver gang noen nevnte at det bare var en. Jeg kunne høre en dør åpnes og lukkes og tenkte med en gang at de forlot rommet med min lille engel, men gråtingen stoppet ikke. Jeg prøvde å si noe, men jeg klaret fortsatt ikke mer enn å hoste og klynke. Hele kroppen gjorde vondt. Jeg prøvde alt jeg kunne for å åpne øyene, men alt jeg kjente var en maske over munnen og nesen min, og bare sekunder etter ble alt svart igjen.

Kroppen min var tung. Lungene mine verket og magen min svei. Pipelyden var der enda, men den var ikke i nærheten så høy og intens som den jeg hørte tidligere. Rommet var ikke like kaldt, og det var ingen antydning til gråting. Hvor var ungen min ?! Igjen hoppet hjertet mitt over et slag, det var bare en og hun var ikke på rommet mitt.
Jeg sperret opp øynene mine og prøvde å sette meg opp, men kroppen var ikke helt enig med hjernen. Jeg ble liggende en liten stund. Jeg fikk sett meg litt rundt. Ingen ting var forandret. Jeg var tilbake på sykehus rommet mitt. Hvitt, sterilt og kjedelig.
Døren til rommet mitt fløy opp og inn kom to kirurger og en sykepleier. "Du er våken, det er et godt tegn. Hvordan føler du deg?" Den ene kirurgen stod ved siden av sengen min og kikket ned på meg. "Det er forventet at du har vondt og det vil være vondt i noen dager kanskje uker." Jeg klarte ikke si noe. Halsen min var skåret på innsiden av tørrhet og mangel på vann. "Operasjonen gikk bra, men det var noen små komplikasjoner underveis. Vi fikk dem under kontroll, men du har mistet en del blod og må være her for observasjon i noen dager." Kirurgen så ned på permen han holdt i armene. "Hva skjedde? Hvorfor hadde jeg et rør ned i halsen?" Spørsmålet mitt fikk den andre kirurgen til å rykke til. Hun var pen og så veldig ung ut. Hun kan ikke ha vært svært mye eldre enn meg. "Hva mener du? Du har ikke et rør i halsen." Sykepleieren stod i enden av sengen min og så på meg som om jeg var en tre år gammel unge som akkurat hadde innrømt å ha sett ett spøkelse. "Under operasjonen. Våknet jeg?" Jeg kikket opp på den eldste kirurgen i håp om et profesjonelt svar. "Vel, ja, men ikke vær redd alt er som det skal være, vi fikk alt under kontroll. Det vil ikke ha noen effekt på barnet eller deg." Han ga meg et falskt smil før han kikket ned i permen igjen. "Hva mener du?! Jeg våknet opp under en operasjon! Ikke kom her og si at det går bra! Jeg kunne kjenne at magen min var åpen. Vil du vite hvordan jeg vet? Jeg kunne føle kulde og smerte, og jeg kunne kjenne skalpellene deres stikke meg på innsiden. Hvordan hadde du følt deg om du var i samme situasjon! hæ?! Har du tenkt på det?! Nå, hvor er ungen min?" Hjertet mitt hamret alt for fort og jeg kunne kjenne at jeg ble mer og mer kortpustet. Pipingen ble u-rytmisk og synet mitt falmet litt. "Du må ta det med ro. Pust rolig og legg deg ned. Du kan ikke se ungen din før du er blitt bedre, og det du gjør nå hjelper ikke. Jo mer du stritter imot, jo lenger vil det ta før du får måte ungen din." Den unge kirurgen dyttet meg lett ned mot puten min og puttet en maske over nesen og munnen min. "Hva er det du gjør...?" Det var så vidt man kunne høre meg snakke med masken på. Synet mitt falmet mer, og pipingen ble mer og mer intens helt til den stoppet.

----------------------------------------------

Jeg beklager så mye for at det har tatt så lang tid! Jeg ville gjøre kapittelet så bra som mulig, men jeg har ikke hatt tid til å jobbe så mye med historien. Jeg håper det går fint. Jeg skal prøve å få neste del ut så fort som mulig, men jeg vet ikke når det blir. 

Tusen takk for at dere har vært så utrolig tålmodige <3 Jeg setter veldig pris på alle kommentarene dere legger igjen. De hjelper meg virkelig til å få motivasjonen tilbake <3