The scary truth

Del 8

Verden rundt meg var tåkete. Alle sansene mine var blitt forsterket. Lyset var sterkere enn normalt, og lyder var høyere enn normalt. Jeg kunne lukte ting fra en mils avstand og jeg kunne se de mikroskopiske sprekkene i taket over meg. Hva skjedde med meg? Hvor er jeg? Jeg skikket rundt meg i håp om å finne noen jeg kunne spørre, men det var ingen å se. Jeg var helt alene. Det var fryktelig vanskelig å se alle detaljer i rommet jeg var i siden alt av lys var så sterkt. Jeg lente den ene armen min mot pannen min i et forsøk på å skjerme ut lyset og gikk mot kilden med en arm strakt ut. Plutselig kjente jeg noe fast og kaldt mot fingertuppene mine. Det var et vindu. Jeg flyttet hånden min lenger mot høyre og fant noen gardiner. Jeg dro dem for og med ett kunne jeg se alt i rommet mer klart. Jeg var fortsatt på sykehuset. Sykesengen min var på samme plass og i akkurat samme stand. Alle maskinene var også på samme sted, men de var alle sammen skrudd av. Jeg gikk bort til baderoms døren og åpnet den. Den eneste lyskilden på det lille badet, var en lampe over speilet.
Speilet... Jeg klarte ikke se noe i det. Rommet var iskaldt, men likevel var det dogg på speilet. Jeg gikk nærmere i en hastighet som ikke burde vært mulig. Jeg strakte ut den venstre armen min og fikk sjokk idet jeg så de svarte strekene på fingertuppen min.
Blodårene mine. De var svarte? Strekene ble tydeligere og tydeligere ettersom tiden gikk, og de krøp seg lenger oppover armen i, heldigvis, en sakte fart.
Jeg snudde meg raskt, tok tak i en cardigan og tok den på meg.
Døren ut fra rommet knirket i det jeg åpnet den. Gangen var øde. Det var ingen mennesker i sikte, kun lyden av lysrør som flimret av og på. Det ga meg frysninger nedover ryggraden og Jeg dro cardiganen tettere rundt meg.
Høyre eller venstre?
Gangen virket identisk uansett hvilken vei jeg går.
«Hallo?» stemmen min ble sendt nedover gangen i form av et ekko som tilsynelatende aldri ville ta slutt.
Plutselig ble min egen stemme avbrutt av gråtkvalte krik fra en nyfødt unge. Det kom fra venstre.
Jeg løp så fort jeg kunne. Aldri noen sinne har beina mine bært meg over gulvet med slike krefter. Det tok meg noen sekunder å nå svingen i enden av gangen, og etter et minutt eller kanskje to nådde jeg kilden til gråten.
Foran meg var et rom med store glassvinduer som ga meg god oversikt over innholdet det rommet. Lysrørene i taket var begynt å bli dårlig som resulterte i at de skrudde seg av og på. Midt i rommet var en liten krybbe med et barn. Det var en liten jente, hun gråt. Jeg strakte ut hånden min og berørte glasset og med ett stoppet hun å gråte. Hun stirret meg dypt inn i øynene, hun virket trygg. Det var akkurat som om et varmt teppe hadde omfavnet henne og beskyttet henne.
Jeg smilte til henne, hun var min.
Smilet mitt var kortvarig, for bak min lille engel var en skygge fra et annet barn, hun var eldre men var på et eller annet vis like vakker som barnet i krybben.
Med ett slo det meg, det var jenta fra soverommet mitt. Hva gjør hun her?
Hun flyttet seg saktere og saktere nærmere ungen min. Jeg slo lett mot ruten i håp om å skremme henne vekk, men var redd for at engelen min skulle begynne å gråte igjen.
Det var til ingen nytte.
«Hei! Ikke rør den ungen!» denne gangen slo jeg hardere mot ruten. Jeg skikket rundt meg etter en dør, men det fantes ingen dør som ville ledet meg inn til rommet.
«Slipp henne!» hun holdt ungen min i armene hennes. Hjerte mitt hamret og svetten rant, men de var helt rolige. Ungen skrek ikke, de bare smilte mot hverandre.
Jeg slo hardere og hardere mot ruten og skrek så høyt jeg kunne. Tårene rant fra øynene mine og hodet begynte å kjennes tåkete ut på grunn av kreftene jeg brukte. Jeg ga meg ikke.
Plutselig kjente jeg en kraft komme bak meg, det var som om noen tok et grep rundt meg og dro meg vekk fra glassruten, men det var ingen der. Føttene mine skled over gulvet, raskere og raskere. Vi nådde svingen og før jeg visste ord av det var vi inne på rommet mitt igjen. Jeg grep tak i dørkarmen, prøvde mitt beste for å motstå kraften som hadde tak rundt meg, men det var til ingen nytte, jeg slapp taket og landet med et hardt dunk ned i sengen og lot alt rundt meg forsvinne helt til det bare var mørket og svart igjen.