The scary truth

Courtney

"Å vennen du er våken." mamma kom løpene mot sykehus sengen med øyne fylt med tårer. "Hva skjedde? Hvor er jeg?" Mamma tok tak i hånden min. "Du besvimte, så pappa og jeg tok deg med til sykehuset. Legen sier at du besvimte på grunn av stress." Jeg så forvirret opp på mamma. "men hvorfor gråter du da?" Mamma tørket vekk en tåre og satt seg i stolen ved siden av sengen min. "Du skal få tvillinger, men.." Hun stoppet. "men?" Jeg så bekymret på mamma. "Det ene barnet døde.." Jeg klarte ikke si noe. Jeg hadde helt mistet funksjonen og evnen til å snakke og formulere ord. Jeg var i sjokk. Her ligger jeg i en syke seng med mamma ved min side og får vite at jeg skal få tvillinger, men så får jeg vite at det ene barnet er dødt ?! Når fødselen kommer så er jeg nødt til å føde et levende barn og et barn som døde i tidlig svangerskap. Tårekanalene mine klarte, på dette tidspunkte, ikke å holde mere vann, og nedover kinnene mine fosset det små elver av tårer som spredte seg til flere elver av tårer, helt til den nådde haken og falt ned til ingensteds.

Jeg var på sykehuset i noen dager. Jeg ville ikke dra hjem før legene var hundre prosent sikre på at det andre barnet mitt var friskt.
Det var godt å komme hjem. Det var godt å kunne sove i sin egen seng, spise på sitt eget kjøkken og se på TV i sin egen stue. mamma og pappa har vært så snille mot meg. Imens jeg var på sykehuset, kjøpte de inn ting til barnet. En seng, leker og vogn. Jeg gikk gjennom tingene de hadde kjøpt til meg før jeg gikk ned på kjøkkenet for å lage meg noe å spise. Nede på kjøkkenet satt mamma og leste en bok. "Hei mamma, hva leser du?" Jeg gikk bort og åpnet kjøleskapet. "Hei vennen, jeg leser om tvillinger. Jeg kjøpte den på sykehuset i en av deres kiosker." Jeg fant fram litt bær og frukt og satte det på benken og snudde meg mot mamma. "Takk mamma." Mamma la ned boken og kikket opp på meg. "Hva takker du for?" Jeg smilte til mamma. "For all hjelpen du og pappa har gitt meg. Jeg kunne aldri klart dette uten dere." En enslig tåre rant nedover kinnet mitt. Mamma reiste seg opp fra stolen hun satt på, kom mot meg og ga meg en stor klem. "Vennen ikke gråt. Sett deg ned så skal jeg kutte opp frukten og bærene dine." Mamma lagde mat til meg og til henne selv, og vi satt og spiste sammen.

"Tusen takk for maten mamma, det var kjempe godt." Jeg reiste meg og strakk meg før jeg tok tallerken min og vasket den. Jeg så på klokken på armen min. "Jeg tror jeg legger meg nå jeg." sa jeg med et gjesp. "Natta da vennen. ikke nøl med å komme inn til oss om du ikke får sove." Mamma ga meg en klem og et smil.

Det var godt å kunne ligge i sin egen seng. Sengen på sykehuset var myk, men jeg kunne ikke slutte å tenke på hvor mange som har ligget i den, og på hvordan tilstanden de var i. Jeg la hodet mitt ned på puten og skulle til å lukke øynene når jeg så en skygge i hjørnet av rommet. Jeg måtte myse for å se bedre. Jeg kunne fortsatt ikke se hva det var. Jeg skrudde på lyset og fikk se en liten jente på 3 eller 4 år. "Ha.. hallo?" Hun svarte ikke. "Hva heter du?" Hvorfor er jeg ikke redd for henne ? Jeg føler en liten tilknytning til henne, jeg må få kontakt med henne. "Hvor kom du fra? Bor du i nærheten? Jeg kan godt følge deg hjem." Hun åpnet munnen og skulle til å si noe, men så forsvant hun bare.