The scary truth

Fødselen (2)

Smerten i magen min var blitt verre og verre. Mamma og pappa hadde tatt med en liten veske med klær og bleier til barnet og løp mot bilen. Pappa støttet meg bort til bilen. Det var nesten utholdende å måtte ligge bak i bilen med en baby på vei. Jeg kan ikke skryte av veiene heller. De er humpete og svingete. Hver gang vi kjørte over en humpel eller tok en for brå sving, kunne jeg kjenne smerten bli verre. Heldigvis hadde jeg ikke lange veer.
Veien til sykehuset føltes milevis lenger enn det den egentlig er. Det hjelper ikke så mye heller når moren din gråter og faren din prøver febrilsk å roe både mamma og meg ned. Når vi endelig kom oss fram til sykehuset så hadde det startet å regne. Jeg skal ikke lyve, det var faktisk ganske deilig med regn for en gang skyld. Det føltes litt ut som om dråpene som falt fra himmelen prøvde å vaske vekk mine egne tårer eller skylde vekk all smerten min. Det føltes godt.
Mamma holdt godt rundt meg idet pappa åpnet bildøren med vesken min i hånden sin. "Kom her vennen, vi må forte oss inn før været blir verre" pappa hjalp meg ut av bilen, og ga vesken min til mamma. For å være helt ærlig så lettet humøret mitt seg en liten smule av å se mamma løpe med en tung veske i forveien for å hente en sykepleier. Jeg lente meg opp mot pappa hele veien inn til sykehusets lobby hvor vi møtte en utrolig hyggelig sykepleier. Mamma begynte med en gang å fylle ut skjema etter skjema slik at jeg slapp alt stresset, mens pappa trillet meg rundt i en ring i en rullestol helt til jeg fikk et rom.
Som alle sykehus rom så var ikke dette noe bedre. Det var hvite sterile vegger, en hvit seng med litt for mange funksjoner spør du meg! En stol, et bad og et stort vindu med tunge gardiner rundt. Pappa og sykepleierne hjalp meg opp i sengen, mens mamma satte seg stille ned i stolen i hjørnet av rommet, fortsatt med en stabel av skjemaer på fanget. Smerten i magen var blitt mye verre. Jeg tok et fast og hardt grep om hånden til pappa og skrek ut av smerte. Tårer piplet ut som en foss av øynene mine. Mamma la fort vekk alle skjemaene og kom løpene mot sengen jeg lå i og grep tak i den frie hånden min. "Det går bra vennen det er bare veer, det er snart over" mamma tørket bort tårene mine og pustet dypt inn og ut for å prøve å få meg til å roe meg ned litt. Etter noe som føltes ut som en evighet gikk smerten over og jeg kunne endelig slappe av litt. Det ble stille på rommet. Alt jeg hørte var lyden av regndråper som traff vindusruten, pipe lyden av sykehus maskiner og lyden av ark som blir vendt om. Jeg sovnet fort av de små velkjente lydene.
Jeg hadde en utrolig rar drøm den natten. Jeg lå i sykehussengen min med en baby i armene mine. Hun var så utrolig søt. Hun hadde mine øyne og faren hennes sin nese. Hun smilte og var rett og slett perfekt. Hun var min. Men det var noe veldig rart ved rommet. Det var ikke likt det jeg pleide å ligge i. Jeg så rett fram. Ingenting var annerledes. Stolen var fortsatt i hjørnet av rommet, men den var tom. Jeg var helt alene. Det var iskaldt her inne. Jeg snudde meg sakte mot vinduene, for å se om de var åpne. Nei, de var lukket og gardinene var trukket for også. Jeg så ned på babyen i armene mine. Hun hadde sovnet i armene mine. Hun sov så fredfullt og tungt. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile. Da jeg så opp kunne jeg se at døren til doen var åpnet. For bare noen minutter siden var den lukket. Jeg skiftet meg forsiktig i sengen, fortsatt med barnet i armene mine, slik at jeg kunne se inn på badet. Det var ikke noe lys på der inne, så det var ikke lett å se noe. Litt etter litt klarte jeg å se et speil. Det var fortsatt ganske vanskelig å se noe, men jeg kunne banne på at jeg så en skog. En skog? Jeg satte bena mine under meg oppe i sengen så jeg satt på knærne. Det var lettere å se speilet nå. Jeg så fortsatt en skog, en tett grodd skog og en jente?! Jeg snudde meg fort rundt og vekte ungen i armene mine slik at hun begynte å gråte. Der var det. Skogen jeg hadde sett i speilet var bak sengen min og nå rett foran øynene mine og rett bak sengen min stod den lille jenta. Det var den samme lille jenta som jeg og mamma hadde sett på rommet mitt hjemme. Hun så bekymret ned på babyen i armene mine som skrek og skrek. Hun gikk rundt sengen min og stod ved siden av meg. Jeg klarte ikke ta blikket mitt fra henne. Den lille jenta bøyde seg framover og strakte ut armene mot babyen. Hun tok barnet rett ut av armene mine og kysset henne på pannen. Babyen stoppet å gråte og den lille jenta smilte. Hun snudde seg mot meg og nikket med et stort smil om munnen idet hun gikk av gårde med babyen tilbake inn i skogen. Plutselig kjente jeg en utrolig smerte i magen og jeg bråvåknet. Jeg hadde grått i søvne så øynene mine var blitt hovne. Mamma og pappa kom løpene mot meg. "Går det bra vennen ?" Pappa tok tak i hånden min idet sykepleierne kom inn. "Vi må få deg til operasjonsrommet med en gang!" Mamma og pappa fikk ikke lov til å være med, så tårene rant når jeg så silhuettene dem bli mindre og mindre idet jeg ble eskortert til en operasjon jeg ikke var forbedret på.
---------------------
Jeg beklager for at jeg ikke har oppdatert på en god stund, men det har vært mye å gjøre i det siste også har jeg hatt en ganske lang skrivesperre. Tusen takk for at dere fortsatt kommenterte på historien min selv om jeg var litt offline. Håper dere liker historien min så langt, så skal jeg prøve å poste oftere. Jeg har en stressende til foran meg, så jeg vet ikke helt når det neste kapittelet kommer ut. Tusen takk for alle kommentarer <3 kommenter hvis det er noe dere liker eventuelt ikke liker så skal jeg prøve å se om jeg får gjort noe bedre :D <3
Storyteller-Norge