Ting var forandret. Hele gymsalen var tom og musikken var stoppet. Ingen lyder. Jeg satt på stolen og måtte svare på spørsmål. Hva hadde skjedd? Jeg hadde fortsatt bildet av jenten inn i hodet mitt. Jeg visste ikke hvem det var. Fjeset var dekket av blod, det samme var kjolen. Ingen andre hadde vært på do. Bare jeg og jente. Skriket mitt hadde fyllt rommet og Simen hadde kommet brasende inn. Han skulle akkurat til å spørre om noe, men så stoppet han når han så jenten. Og i ro hadde vi stått i kanskje 30 sekunder, kanskje 2 minutter eller kanskje 10 minutter. Tiden hadde forsvunnet og vi hadde bare stått målløse. Så hadde Karoline fra C-klassen kommet inn. Hun skrek og løpte kg før vi visste ordet av det visste alle at det lå en død jente på doen. Politiet hadde komt og alle hadde fått beskjed om å gå ut, bortsett fra meg og Simen.
"Såå, vet du hvem jenta var?" Spurte den ene politibetjenten. Han hadde kort svart hår og en liten bart under nesen. Jeg ristet på hodet. "Hun heter Frida Johanne Hansen," sa han og så opp og inn i øynene mine. "Høres det kjent ut?" Spurte han og gransket fjeset mitt. "Frida?" Spurte jeg. Var Frida jenten på doen. Jenten som hadde vært bestevenninnen min og som hadde i tillegg vært slem mot meg. Var hun død? "Ja! Du kjenner henne, ikke sant?" Spurte han og skriblet noe ned i notatblokken sin. Jeg kjente en tåre trille ned. Jeg nikket "vi pleide å være bestevenner" klarte jeg og si før jeg begynte å hylgrine. Simen klemte meg hardt. "Det går bra" sa han og strøk meg på hodet. "Jeg tror vi stiller deg flere spørsmål i morgen, når tingene har fått lagt seg litt" sa politibetjenten og reiste seg opp. "Følger du henne hjem gutt?" "Ja, ikke noe problem" svarte Simen. "Takk" sa han og gikk bort til noen andre politimenn.
På bussen lå jeg omtrent i fanget til Simen, mens jeg gråt. Pappa kunne ikke hente meg fordi han måtte passe på Line. Politiet hadde fortalt alt. "Jeg vet ikke hvorfor jeg griner sånn, jeg hatet henne jo!" Sa jeg og satt meg opp. "Du er nok i sjokk, og du og henne pleide jo å være ganske nære. Det er ikke unormalt å grine etter at en gammel bestevenninne har dødd, og du så det." Sa han og tørket et tåre vekk fra kinnet mitt. "Hva skjedde med Jørgen?" Spurte han. Jørgen! Jeg hadde glemt han helt ut. Jeg hadde ikke sett han siden jeg forlot han for å gå på toalettet. "Oi!" Sa jeg. "Det går nok fint, han vet jo sikkert om det som skjedde." Sa Simen og smilte. Vi gikk av bussen. "Takk, vil du være med inn?" Spurte jeg. "Okay!" Sa han og fulgte etter meg. Jeg så på mobilen. 56 tapte anrop fra Jørgen og klokken var halv ett på natta. Oi. Jeg orket ikke å ringe han nå. Vi tok heisen opp til sjette etasje hvor leiligheten vår lå. Jeg åpnet døren og gikk inn i gangen. Vi tok av oss skoene og gikk inn i stuen. Der satt pappa og.... Jørgen. Jørgen reiste seg opp. Jeg kjente at tårene kom igjen. Han gikk bort til meg og ga meg en lang og god klem. Jeg la hodet mitt på skuldrene til Jørgen. Jeg så litt opp, inn i øynene til Simen. Han hadde tårer i øynene. Hvorfor gråt han ikke før nå? Når jeg var i armene til Jørgen gråt han?
