"Så du kjenner mamma?" Spurte jeg. "Jaa, Mille var en god venn av meg." Svarte hun. Hun hadde langt mørkebrunt hår, hun var definitivt fra Asia, men hvor var ikke godt å si. Kina, Japan eller Korea. "VAR en god venn?" Spurte jeg. "Jaa.. Det er litt vanskelig å være venn med en tapt sjel," svarte hun og så opp på meg. "Tapt sjel?" Sa jeg og kjente at jeg måtte renske stemmen min. "Mille gikk bort for tre måneder siden, dessverre." Sa hun og fikk tårer i øynene. Alt stoppet opp for meg. Mamma var død? Nei? Hva? Det kunne ikke stemme. Tårene presset på. Jeg klarte ikke å holde meg. Damen begynte også å grine. Hun klemte meg. Det var en god klem, en klem som man kan føle at betyr noe.
Når vi hadde grått i 10 minutter, hadde hun begynt å snakke igjen. "Jeg møtte moren din for et år siden i Seoul. Hun fortalte at hun reiste rundt for å finne ut av livet og fordi hun hadde gjort mang forferdelig ting hjemme. Hun reiste sammen med en mann. Jeg er en forfatter og reiser rundt på landsbygdene i Sør-Korea og skriver om dem.
Hun bestemte seg for å bli med meg, mens mannen ble igjen. Vi oppdaget og opplevde mye ting sammen og vi ble gode venner. Men for fire måneder siden fikk hun blodkreft. Da fortalte hun meg om deg og resten av familien og at hun hadde vært utro mot din far og slike ting. Dagen før hun døde, som er tre måneder siden, sa hun at jeg måtte finne deg og familien hennes og at jeg måtte gi dere en beskjed. At hun var utrolig glad i dere og beklaget alt hun hadde gjort. Hun ønsket at dere skulle leve som en glad familie og glemme henne. Og så har hun kjent mye penger på reisen som hun ønsket at jeg skulle gi dere," fortalte hun og plukket opp en konvolutt fra vesken. "Her er 1 million kroner." Sa hun og ga den til meg.
Jeg tok i mot, mens jeg prøvde å få alt til å synke inn. "Hun sa i et brev at hun skulle til USA?" Sa jeg. "Ja, da de kom hadde de vært i USA. Men hadde heller bestemt seg for å dra til Asia," sa hun og plukket opp en lipgloss fra den flott vesken hennes. Hun måtte være litt rik. "Men hva het mannen?" Spurte jeg. "Å, hva var det nå igjen. Jo, han het Henrik," sa hun og smurte et tykt lag med lipgloss på lippene. Jeg kunne ikke huske hva navnet på faren til Simen var, så jeg åpnet mobilen og spurte raskt. Pling* det sto: Faren min? Han heter Henrik Hansen! "Het mannen Henrik Hansen?" Spurte jeg damen. "Å, ja det stemmer!" Sa hun og smilte. Hendene mine begynte å skjelve. Moren min stakk av med faren til Simen, og moren min var død...
