Vår Andre Verden-Livets Hjerte (avviklet)

Kapittel 3

Dakota og Nox gikk til mødrene sine for å si ifra om at de skulle gå nå.
"Hei, mamma.." Dakota fikk ikke snakke ferdig før Nox fortsatte "Vi drar nå!"

(Dakota's synspunkt)
Klarer han ikke å la meg snakke ferdig en eneste gang? Tenkte jeg mens moren til Nox fortalte han at vi måtte være forsiktig. Hva skjedde med å fortelle meg alt dette? Jeg er her jeg også!

"Dakota?" Moren min nærmest skrek for å få oppmerksomheten min. "J-Ja! Jeg er her!" Vel, kanskje jeg ikke ble ignorert allikevel. "Du må huske på å være forsiktig og ikke gå for langt, jeg klarer ikke å miste en til" moren min gråt mens hun sa det, ikke at jeg syntes det var rart, det kom nok en tåre eller to fra meg også. "Bare.. hver forsiktig, og jeg vil ikke se en eneste ripe i platen din Nox!" Fortsatte moren til Nox. Jeg så mot Nox og ga han et lite smil, jeg tror nok han ble litt irritert. Hahah, jeg elsker å irritere ham, reaksjonen hans er litt.... søt? pfft, synes jeg virkelig at bestevennen min er søt? Nei, det er ikke mulig!

~

"Så, hvilken vei vil du gå når vi kommer til bekken?" Nox brøt stillheten som jeg for en gangs skyld klarte å nyte. "Det får vi bestemme når vi kommer dit" sa jeg og fikk opp farta litt, Nox gjorde det samme.
Jeg må innrømme at turen til bekken føltes mye lengre ut enn det den egentlig var, det var rart fordi normalt føles det ikke så langt ut heller. Når vi kom fram til bekken tok vi en liten pause og drakk litt, det var godt å få en liten pause. Hvis vi hadde vært i campen nå hadde det vært umulig å få litt tid som dette her, bare kunne sitte ute i naturen og være helt borte i tankene sine, og en bestevenn som avbryter tankene også.

"Dakota! Hva er det med at du aldri snakker med meg lenger for å bryte stillheten, du pleide alltid å gjøre det før, men nå sitter du bare der og er i en helt egen verden!". Jepp, der er den avbrytende vennen. Nox hørtes ganske irritert ut, men jeg svarte ham allikevel ikke og ga ham bare et lite blikk som jeg alltid pleide å gi ham når jeg ville ha det litt stille rundt meg, og heldigvis forsto han det fortsatt, selvom jeg ikke bruker det så mye lenger.

•

Ooh, Dakota.
Ok, jeg må stoppe nå...

Uansett, jeg håper dere som leser likte dette kapittelet ^-^

Pfft, sier den som ikke er fornøyd med starten på kapittelet.

MeN, jeg har litt liten tid så jeg må avslutte nå ._.

(Med liten tid mener jeg at jeg skrev dette kapittelet midt på natta, og nå trenger jeg søvn)

                            Bah <3
                             ~April