Vår Andre Verden-Livets Hjerte (avviklet)

Kapittel 8

Den neste morgenen våknet jeg av at Dakota dyttet borti meg. "Hallo? Lever du? Jeg har prøvd å fått liv i deg i en stund nå, sivet litt for godt eller?" Sa Dakota med en ertende stemme da jeg åpnet øynene. "Alt..for mange... spørsmål" klarte jeg så vidt å få sagt med en trøtt stemme. Dakota lot meg få sove litt til, mens hun gikk til de andre.
Jeg våknet ganske fort etter det, da jeg fikk beskjed om at vi skulle gå tilbake til campen våres, fordi at Ravn hadde sett at det bare var noen få katter igjen. "De er alle fra våres klan, så da skal vi være trygge så lenge vi ikke møter på noe før grensen" sa Dakota før hun gikk ut og lot meg være igjen alene til å komme meg opp. Noe av det værste jeg vet er å komme meg opp om morgenen, det er også noe Dakota aldri lar meg glemme. Jeg har blitt bedre på det nå.

Det å dra hjem igjen har aldri hørt så fint ut som nå, så det blir godt å se moren min igjen, jeg tror det er det samme for Dakota. Når jeg, Ravn og Dakota kom til bekken, ble Ravn igjen på sin side og ventet til han så at Dakota og jeg var tilbake til mødrene våres. Dakota hoppet over bekken og fikk det til å se lett ut, når jeg kom bak henne på ustødige bein og så ut som en nyfødt kattunge. Tilbake i campen var det få som var igjen, men det var ikke så mange som hadde mistet livet, bare noen få her og der som jeg har sett noen få ganger og noen som jeg aldri har sett før. Det var også noen få Hybrider innimellom, men ellers var det tomt, med fem overlevende som ikke hadde rømt fra kampen. Og ut av de overlevende som ikke hadde rømt, var ikke mødrene våres, men vi kunne ikke se dem noen steder, så da må de være der ute et sted. "Jeg vil tilbake til Coco og familien hennes" sa Dakota, og ikke med en glad stemme. Hun begynte å få tårer i øynene. "Vi kan gå tilbake til Ravn og fortelle om det vi så, de kan sikkert hjelpe oss litt til" sa jeg for å trøste Dakota, selv om jeg har mer lyst til å dra ut i skogen å finne mødrene våres.
Jeg og Dakota gikk tilbake til Ravn og fortalte om det vi så. Det var altfor mange tanker som surret rundt i hodet mitt akkurat da, så Dakota var den som gjorde all snakkingen. "Bli med tilbake til hulen vår, så skal jeg snakke litt med Lilian, og få gjort klart så gjeste hulen blir litt mer koselig siden det blir nødt til å være hulen deres" sa Ravn, med en hyggelig stemme. Han hørtes faktisk ikke så skummel ut lenger.

(Synspunkt: Tredjeperson)
Dagene etter hadde vært fine for Dakota og Nox. Coco og familien har hjulpet dem og de har blitt enda bedre kjent med Coco. Ungene er ute og leker hver eneste dag og kommer alltid tilbake helt utslitte.

Dakota løp så fort hun kunne mens Coco var rett bak henne og prøvde å ta henne. Nox hadde gjemt seg bak et rottent tre som hadde ligget der i sikkert et år. "Aha! Der var du!" Coco hoppet bak Nox og berørte ham på skulderen med halen, etter det smatt hun gjennom buskene bak dem og løp av gårde. Nox spratt opp og løp rundt på andre siden og bestemte seg for å ta Dakota. Men han kunne ikke se henne noen steder ute på sletten.

"Nox!" Coco kom løpende mot Nox og var livredd. "Har du sett Dakota?" Hun hadde løpt veldig fort fra Nox etter at hun tok ham, det kunne du høre lett på stemmen, hun slet med å få igjen pusten.
"Det var akkurat det jeg lurte på" klarte Nox så vidt å få sagt siden han var så sliten.
Før de rakk å si noe annet...
Knekk! De hørte en høy lyd fra skogen ved siden av dem. Dette var det stedet de ikke fikk lov å gå, men uten å tenke, satte de på sprang innover skogen for å prøve å finne Dakota.

Nox var livredd for at noe skulle skje med Dakota. Hvis vi aldri hadde begynt å utforske denne siden, hadde vi aldri vært i denne situasjonen, tenkte Nox mens han løp gjennom den store skogen.

Coco og Nox løp fort, men stille nok til at ingen andre dyr skulle høre dem. Skogen var stille og alt som kunne høres var fuglene som kvitret og innimellom at Nox pustet litt tunkt. Coco og Nox løp med munnen litt åpen og prøvde å få tak i lukten til Dakota. Det var så vidt et svakt luktspor igjen, men Coco og Nox begynte å bli litt usikre på om de kom til å klare å ta igjen Dakota, eller det som har tatt henne.
  Jo lengre de kom, jo mindre sikker var Nox på at de skulle ta igjen Dakota, men han ville ikke gi opp enda. Solen begynte å forsvinne bak tretoppene når de kom ut på enda en slette, de hadde løpt i evigheter.
Coco og Nox stoppet opp og la seg ned for å få seg litt søvn, istede for å gå tilbake.

Noen dager hadde gått siden Dakota forsvant og Coco hadde kommet med dårlige nyheter noen få dager siden om at hun ikke fant igjen luktsporet til Dakota.

De våknet en morgen til at det var iskaldt og snøen hadde begynt å falle. Treet de hadde søkt ly under hadde ikke hjulpet dem så mye, for pelsen deres var dekket av snø.

(Nox' synspunkt)
"God morgen, Nox!"
Jeg hørte stemmen til Coco fra bak treet, men orket ikke å stå opp, men det skulle jeg fort angre på. Coco kom bort til meg og dro meg etter beinet bort til en frossen dam og la meg på isen. Jeg våknet fort så snart jeg havnet i snøen, men når jeg prøvde å komme meg løs, ville ikke Coco slippe meg før jeg var på isen.
  Coco hoppet lett bortover isen og var på kanten av dammen og så på mens jeg prøvde å komme meg opp.
"Kom igjen, Nox! Vi har ikke hele dagen, så slutt å tull!" Ropte Coco til Nox før hun fortsatte "har du giftet deg med isen eller?" Ropte hun til meg med en ertende tone i stemmen. Jeg klarte å komme meg bort til kanten av dammen etter hvert, men jeg var ikke akkurat glad for at dette var måten Coco fant for å vekke meg.
"Slutt, Coco. Du vet at jeg ikke klarer å stå stødig på is" var det første jeg sa når jeg kom til Coco, før jeg begynte å gå i den samme retningen vi har gått i flere dager nå.