Forbidden love

Adrian‍♂️

Ja, så da har du fått vite den pinlige historien om Josh. Jeg får fortsatt mareritt om den dagen. De første månedene etter det skjedde klarte jeg å holde meg unna gutter, helt til Adrian kom. Vi hadde snakket på Snapchat lenge, men liksom aldri hatt noe forhold utenom telefonen. Helt til vi kom i ett gruppeprosjekt på skolen sammen. Det var der alt startet. Jeg orker ikke å si hele hendelsen, men vi kan si vi fant noen felles interesser. Idet han begynte å spørre om vi skulle bli med hverandre hjem måtte jeg fortelle han om hendelsen med pappa og Josh. Han tok det overraskende bra, men han sa at han ikke klarte å være så "langt" unna meg. Jeg følte faktisk det samme, å ikke ha nærkontakt med en gutt hadde jeg aldri klart i 3 år.

Pappa parkerer inn ved huset vårt og stopper bilen. Han går kjapt ut og åpner døren for meg, men før jeg rekker å gå ut, tar han tak i armen min og drar meg ut.
"-Er det nødvendig?!" Roper jeg irritert til pappa. Han bryr seg ikke ett kvart milligram engang, og bare drar meg inn til huset. Idet vi kommer inn i gangen roper mamma ett "hei" ut i huset. Ingen svarer, så mamma repeterer seg selv men denne gangen er stemmen hennes mer skjelven. Hun tror sikkert det er inntrengere, fordi jeg og pappa pleier egentlig alltid å svare. Mamma kommer forsiktig inn i gangen hvor vi står og puster lettet ut når hun ser oss. Men straks ser hun uttrykket på både mitt og pappas ansikt.
"-Hva har skjedd?" Spør hun bekymret. Jeg ser ned i gulvet, unngår øyekontakt.
"-Denne jenta brøt akkurat reglene." Sier pappa egentlig veldig rolig, men det gjetter jeg ikke varer særlig lenge. Jeg titter litt opp for å de uttrykket til mamma. Hun ser helt forvirret ut.
"-Jeg fersket henne akkurat i å kline med Adrian utenfor kafeen!" Fortsetter pappa, denne gangen roper han, som jeg sa kom til å skje. Hånden hans holder fortsatt armen min hardt, og jeg kjenner det begynner å gjøre vondt.

{ Unnskyld for å avbryte midt i dramaet, men kan du forklare hvordan foreldrene dine kjenner Adrian? }

Må du avbryte akkurat nå Tanker?! Men foreldrene mine kjenner Adrian gjennom at han er naboen vår. Men siden vi egentlig ikke skal møtes, så må vi jo treffes andre steder.

Men tilbake til nå-tiden. Mamma er overrasket, og skuffet.
"-Olivia" hvisker hun nærmest, men jeg kan fortsatt høre det.
"-For faen da! Alle på min alder gjør det! Det er sånt man lærer i livet, ikke ved å holde seg unna! Holder jeg meg unna gutter kommer jeg jo aldri til å få meg en familie! Dere tror kanskje dere gjør det beste for meg, men det her er helt jævlig! Jeg orker ikke mer!!" Jeg slipper alt sinne mitt ut, og både mamma og pappa blir het stumme. Før de rekker å si noe røsker jeg meg ut av grepet til pappa, og tar fart og løper ut av huset. Jeg kan bare ikke la Adrian være der alene. Mens jeg løper i retningen mot kafeen tar jeg opp telefonen og leter på kontaktlista mi. Når jeg finner "Josh" trykker jeg på navnet og det begynner å ringe.
"-Hallo?" Svarer Josh i andre enden.
"-Hei! Er du hjemme?" Svarer jeg andpusten mens jeg løper alt jeg kan.
"-Ro ned, men ja."
"-Jeg trenger skyss til kafeen, nå!" Nærmest roper jeg. Det blir litt stille i telefonen, utenom pusten min, helt til han endelig svarer.
"-Ja, når kommer du?" Jeg trenger ikke å svare på spørsmålet engang siden jeg allerede er ved huset hans, eller familien hans da. Jeg løper opp til inngangspartiet og ringer på.
"-Jeg er her nå." Sier jeg for sikkerhets skyld, så han kommer ut enda fortere. Samtalen avsluttes og Josh kommer ut av huset.

Vi sitter i bilen til Josh på vei til kafeen.
"-Du vil ikke forklare eller?" Begynner Josh med.
"-Pappa så meg med Adrian og slo han ned ved kafeen. Han dro meg med hjem og man kan si jeg fikk kjeft, og nå må jeg bare til Adrian for å sjekke om han har det bra. Og forresten tusen takk for at du kan kjøre meg!" Svarer jeg, og ser ut av vinduet. I sidesynet kan jeg se han nikke. Og forresten så ved Josh om både regelen til pappa, ikke egentlig noen overraskelse, og forholdet mitt med Adrian. Jeg og Josh har vel egentlig vært venner gjennom alt som har skjedd utrolig nok, og siden han nå er 20 år så kan han kjøre meg. Pluss at han ikke bor så langt unna, så det er bare en rask løpetur til han.

Josh kjører inn på kafeen, og med en gang han har parkert løper jeg ut av bilen og mot inngangen. Jeg løper inn i lokalet, siden Adrian ikke lå ute der han lå da jeg dro, og leter etter han overalt. Da jeg ikke finner han noen sted tar jeg opp telefonen igjen og ringer til Emily.
"-Hello Olivia!" Svarer hun.
"-Hvor er Adrian!?" Utbryter jeg.
"-Vi er i kjelleren på kafeen, der det er biljardbord og bordtennis." Jeg bryter samtalen og løper til trappen ned. Idet jeg kommer ned får jeg øye på Emily, og Adrian som ligger på sofaen. Jeg spurter mot dem og omfavner Adrian.
"-Ååå Adrian! Jeg er så lei meg!" Snufser jeg fram.
"-Det går bra." Svarer han lavt og tar armene rundt meg.
"-Jeg viste at det var en risiko med det å være så nærme deg, men den er jeg villig til å ta uansett." Fortsetter han. Sakte begynner det å renne tårer nedover kinnene mine. Når jeg trekker meg ut fra klemmen igjen ser jeg blåmerket på kinnet hans. Jeg gir fra meg et lite gisp og tar forsiktig på det.
"-Jeg er så lei meg Adrian!" Gjentar jeg, og merker det renner flere tårer nedover kinnene mine.