Forbidden love

En creepy fyr‍♂️

Alle fire sitter ved et bord på kafeen og spiser frokost. Gunnar forteller om sin første kjærlighet etter at Emily fortalte om meg og Adrian. Og ja, han lovet å holde det hemmelig. Han har jo på en måte hørt om regelen til pappa før, men nå har han jo enda mer press på seg til å ikke si forholdet vårt til noen. Plutselig begynner en telefon å ringe, alle sjekker sin telefon, men det er min som ringer.

"Pappa"

Jeg vurderer hva valgene mine er, og finner ut at jeg bør svare.

"-Hello" sier jeg enkelt.

"-Hvor er du Olivia?"

"-Har vel ikke du noe med vel."

"-Vi har prøvd å ringe deg i hele dag, vi er redde for deg." han begynner å bli mer sårbar i stemmen.

"-Hvis dere er så redde for meg, hvorfor lar dere meg ikke være med de jeg vil? Det blir ikke akkurat noe bedre hvis dere holder meg borte fra de jeg elsker." Jeg legger merke til at jeg har begynt å snakke høyt, og alle rundt bordet stirrer på meg. Det blir lenge stillhet, det eneste jeg hører er den tunge pusten til pappa.

"-Elsker du Adrian?" sier han plutselig. Han leste mellom linjene, noe jeg ikke hadde tenkt på. Jeg sa jo akkurat at de holdt meg unna de jeg elsker, så nå har jeg altså skapt meg enda flere problemer. Sjokket blir så stort at jeg ikke klarer å snakke, jeg er helt målløs. Men sakte begynner jeg å nikke, selv om han ikke akkurat kan se meg.

"-Jeg skjønner, men jeg vet ikke om jeg klarer å godta det. Du er dattera mi, det er min jobb å holde deg trygg."

"-Gi deg pappa! Adrian kan behandle meg like bra som deg... og kanskje bedre." Jeg legger merke til at stemmen akkurat hadde humørsvingninger, starten startet høyt, og i slutten hvisker jeg. Stillheten kommer tilbake, men ender brått med høy piping. Han la på. Sakte tar jeg telefonen ned fra øret og stirrer på punktet jeg akkurat gikk over med blikket.

Problemene har akkurat doblet seg.

Og umerkelig renner en tåre nedover kinnet mitt, og jeg begynner å gråte. Telefonen sklir ut av hånden min og faller ned på gulvet. Har jeg flaks er den fortsatt hel, men mest sannsynlig er den knust. Gråtingen fortsetter med hulking og Adrian kommer bort til meg og klemmer meg hardt.

"-Adrian jeg...." Jeg prøver å formulere en setning, men gir opp når nesten ingenting kommer ut utenom hulking. Han begynner å vugge meg fram og tilbake og hysjer søtt til meg. Selv om jeg skulle ønske, så hjelper det ikke så mye. Hele samtalen til meg og pappa går om og om igjen i hodet mitt. Hjertet mitt har akkurat sunket ned i beina mine, og jeg har frysninger i hele kroppen. Hvorfor må alltid livet være så vanskelig? Hvorfor skal alt være så komplisert? Kunne ikke foreldrene mine bare godtatt valgene mine? Det er mitt liv, ingen andre enn meg skal bestemme over det! Armene til Adrian holder fortsatt hardt rundt meg, og det begynner sakte å hjelpe mer.

Jeg tror jeg elsker han. Selv om vi bare har vært sammen i noen timer, er det fortsatt noe sterkt mellom oss. Kanskje fordi vi har gått gjennom så mye sammen, og vi har jo hooket mye før vi ble sammen.

"-Adrian, jeg elsker deg." sier jeg plutselig. Hulkingen og gråtingen har gått mer over, og jeg klarer å snakke igjen. Han stopper opp og ser ned på meg, jeg ser opp på han og. Det blir stille igjen, før Adrian bryter den:

"-Jeg elsker deg også."

Hjertet mitt tar ett hopp og kommer lenger opp på beina mine. Utrolig hvor fort humøret kan endre seg. For 2 sekunder siden var jeg så nærme slutten på livet, nå er det mye lenger opp igjen. Han elsker meg. Jeg smiler, og tørker bort tårene. Men det kommer fort flere tårer, både gledestårer og tårer fra sorg og sinne. Vi ser fortsatt på hverandre. Til slutt klarer jeg lenger ikke å bare se på han, så jeg lener meg opp og kysser han. Jeg kjenner smaken av saltvann etter tårene mine, men fokuserer med på leppene hans. Han tar etter hvert opp hendene sine og tar den på hver sin side av kjeven min.

"-Okey, ble ikke dere sammen igår a? For min del gikk dette veldig fort." avbryter Gunnar. Både jeg og Adrian begynner å le, så kysset avbrytes. Plutselig piper det inn en melding på telefonen min, jeg tar den opp og ser at det er fra Richard. Jeg åpner telefonen og leser meldingen inni meg. "Hvor er du? Det er en her som kaller seg for Didrik som skal ha tak i deg." Så fort jeg har lest den ferdig skriver jeg tilbake: "Bare si at jeg er med Emily, vet ikke hvor lenge jeg blir borte." Før jeg får lagt ned telefonen svarer Richard igjen: "Men hvem er han fyren a?" Jeg svarer enkelt med en liten skildring: "En creepy fyr som er betatt av meg."