Mitt nye liv || L.T.

Del 12

ERICAS POV

Min mye bestemor klemte meg. Timingen var helt perfekt, for det keg trengte nå, var en klem. En god, lang og herlig klem. Jeg klemte tilbake med tårer som bare ville presse seg frem og sprette ut av øynene mine. Vet ikke om det var fordi jeg var glad, lei meg eller om jeg var redd. Jeg må nok ha vært alle tre på en gang. Glad for å komme hjem igjen, lei meg for alt som skjedde på skolen og redd de nye menneskene som satt foran meg. Vel, jeg var nok ikke direkte redd, men kanskje jeg var litt mer overrasket. Hadde ikke akkurat forventet at min nye bestemor og familien hennes skulle sitte i sofen i stua, i mitt hjem, eller Louis sitt hjem.

Meg satt meg ved siden av Louis. Det var egentlig litt rart å sitte her. Følte jeg ikke sa noe. Satt bare å så ned i hendene mine og ned på den hvite sofaen. Jeg var i min egen verden. Tenkte på alt og alle. Spesielt det som skjedde på skole. Jeg har ikke lyst til å være den jenta som får all oppmerksomhet. Jeg vil være en normal jente med normale venner. Ikke venner som bare henger med meg fordi jeg heter Tomlison til etternavn og at en verdenskjendis er faren min. Er det så vanskelig å forstå. Nei, det er ikke det. Kanskje det må gå opp for klassen først, kanskje jeg må gi dem litt tid. Hadde tross alt bare gått på denne skolen i to dager. En ting kan jeg garantere, Caroline trengte ikke noe mer tid. Hun skjønte meg 100%, støtter meg og jeg kan fortelle henne alt. Hun virker som en ekte venn. Ikke som Alicia.

Alt jeg tenkte gjennom ble avbrutt. Louis prikket meg på skuldra. "Erica, er alt i orden?" spurte han ganske bekymret. Jeg nikket, så forsatt ned på fingrene mine som var flettet sammen.

LOUIS POV

Erica oppførte seg merkelig. Satt stille å så bare ned på fingrene sine som var flettet sammen. Sa heller ikke et pip. Jeg begynte å bli bekymret. Hun virket mystisk og stille. Nesten sånn var hun når vi møtte henne på barnehjemmet. Måtte nok slå an en prat med henne etterpå, så hun kunne fortelle meg hva hun tenkte på. Jeg fortalte alt om henne og hun brydde seg ikke. Sånn kjenner ikke jeg henne. Hun som alltid pleier å være så sprudlende, glad og snakkesalige. Jeg kunne til og med se at mamma og Dan var bekymret. Enkelt å se det på ansiktene deres. Skulte det ikke godt nok for meg. Så at de prøvde, men det funket dessverre ikke. Kanskje hun bare var litt sjenert. Sjenert med å snakke med totalt nye folk. Skjønner henne godt. Hadde jo blitt kjent med en hel ny klasse og oss. Og plutselig skulle hun bli kjent med resten av den nærmeste familien. Må være vanskelig. Har aldri opplevd noe lignende, så jeg kan ikke svare på hvordan hun har det.

De andre var i ferd med å dra. Erica satt forsat som en statue i sofaen. Merket sikkert ikke at de gikk ut stueentren. Jeg ba mamma og dem om å ikke gjøre noe med henne. Kanskje de bare gjorde det verre. Heldigvis skjønte de meg. Er utrolig takknemlig for det.

De andre klede på seg vinterjakker og sko. Nesten fire timers kjøring til Doncaster, og klokken var jo nesten fem. Ville bli en sein kveld på dem tror jeg. Jeg sto godt innafor døra, det samme mamma. De andre hadde gått ut og satt seg i bilen. Bak oss hørte jeg små raslinger. Jeg snudde meg rundt og det kom Erica. Virket ikke glad eller sur. Hun var nok nøytral. "Skal du si hade, Erica?" sa jeg med et smil på munnen og smilte til henne. "Hade" sa hun lavt. Kunne så vidt høre det, men kunne se på munnen at hun sa det. Like etter forsvant hun opp trappen som en virvelvind. "Du burde nok snakke med henne, Louis" sa mamma. "Jeg skal det. Hun pleier aldri å være sånn" sa jeg. "Bare gi henne litt tid, det er nok ikke lett dette, iallefall ikke etter alt hun har gått igjennom" sa mamma. Er så glad at hun forstår meg. "Ja, du har rett" sa jeg. "Dere for komme på besøk en helg, så kan vi prøve igjen da. Kanskje litt lettere for henne og du får snakke med henne først og fått henne til å føle seg trygg i klassen og litt forskjellig" sa mamma. Alt hun sier virker så logisk. Kunne aldri ha kommet opp med de samme ideene en gang. Hvorfor arvet ikke jeg det.

Jeg ga mamma en klem og sa hade. Hun gikk ut døra og mot bilen. Jeg lukket fort igjen, siden jeg allerede frøs. Nå måtte jeg snakke med Erica. Jeg gikk opp tappen med lette steg. Inn døra til Erica som sto på gløtt. Jeg så henne sitt i sengen sin, med tårer som trillet ned kinnene hennes. Jeg gikk bort til henne og satte meg på sengekanten. Hun oppdaget meg og prøvde å tørke vekk tårene, men rakk det ikke. Jeg strøk henne over hode og satt henne nærmere meg.

~~~~~~~~

Lang oppdatering nå. Siden jeg ikke har skriv siden søndag og da ble det så kort. Beklager virkelig det, men var litt sliten etter reisingen fra London. Håper dere forstår det. Hva syntes dere om den nye forsiden til boken min? Er litt spent på å høre hva dere syntes. Vil også høre om dere liker denne historien og kom med forslag til historier jeg kan lese.