Mitt nye liv || L.T.

Del 23

ERICAS POV
Lottie løpte mot meg gråtende. Jeg strakte ut armene fra sengen. Tårene presset seg frem og noen var umulig å holde igjen. Fort rant det med noen varme tårer over kinnne mine. Sannelig var det verdt det. Ingenting kan beskrive den følelsen jeg hadde inni meg nå. Jeg var overlykkelig over å endelig få prate med dem face to face. Verken mamma eller pappa viste at jeg hadde pratet med Lottie over kik. Og for den salgs skyld, viste ikke Jay det heller.

Jeg kunne se tårene hennes renne raskere enn raskest. Vi omfanget oss i en tårevåt og hulkende klem. Det føltes ut som om verden slapp skuldrene mine og den siste pusslebrikken falt på plass. Omsider trakk vi oss fra hverandre med tårer i øyne og kinn og et bredt smil om munnen. Alle så på oss sjokkerende, vi kunne ikke annet enn å smile og tørke tårene. Vi så på hverandre. Lottie ga meg skal-jeg-fortelle-det blikket, og jeg nikket kjapt, nesten for kjapt, men hun fikk det med seg. "Dere skjønner vi har pratet med hverandre uten at dere over kik, siden Caroline ga meg kiken hennes". Jeg så opp på mamma og pappa og kunne ikke annet enn å smile. Jeg gjorde heller ikke noe annet enn å smile heller. Akkurat som om nervene sa til hjernen "smil", og at den hørte etter. "Men nok om det. Her, jeg.....jeg mener vi har kjøpt en gave til deg" og rakte meg gaven, som var stor og hard. Jeg likte å få gaver, men akkurat nå syntes jeg at det var litt for mye på gang her, litt mye følelser i sving. Men samtidig kunne jeg ikke være uhøffelig å ikke ta imot gaven heller. Sakte åpnet jeg båndene og rev av teipen. Inni papiret lå det verdens nydeligste smykke med armbånd. "Åååå, tusen takk" sa jeg og rakte ut armene til Lottie. "Jeg vil jo klemme dere også" sa jeg til de andre som sto sjenerte i bakgrunnen. Det vokste frem et smil på munnen til alle. Det føltes så deilig å få en god klem av alle sammen. Kan aldri få nok av klemmer. "Så må vi ikke glemme blomstene" sa Felicte og gikk bort til posen Dan hadde i hånda. "Her, disse er også til deg" "Tusen takk, de er nydelige" sa jeg om smilte sikkert enda bredere enn jeg hadde gjort tidligere. "Skal jeg sette dem i vann for deg" spurte Jay. Jeg nikket og rakte ut blomstene til henne.

Timene gikk og jeg hadde verdens beste dag. Jeg tror jeg aldri har hatt det så morsomt noen gang. Den beste dagen i mitt liv, utenom da keg ble adoptert og hele den pakka. Jeg ble jo enda mer kjent med verdens beste jenter, hva mer kan jeg ønske meg. Verdens beste adoptivfamilie. Eller kanskje min ordentlige familie. Vil helst kalle dette min ekte familie og glemme den vonde fortiden med mamma, pappa og tante.

*FLASHBACK*
Under dyna er der jeg føler meg tryggest akkurat nå. Ingen steder jeg kan gå eller hvor jeg føler meg mer beskyttet enn det jeg er nå, sammen med alle kosebamsene mine som ligger strødd rundt i senga mi. Nede kan jeg høre latter og TV en som står på svakt i bakgrunnen. Jeg kan høre mamma og pappa som kjefter på hverandre. Sikkert drukket for mye og godt ruset. Føler at foreldrene mine er en trussel. I hele huset ligger det masse hvit pulver som jeg ikke vet hva er, som jeg heller ikke vil finne ut hva er. Rundt i hele huset ligger det tomme ølflasker fra flere tusen fester, ingen gidder å ta ansvar. Det eneste stedet i hele huset hvor det faktisk er ryddig er på rommet mitt. Ellers er hele huset belagt med masse dritt som gjør meg kvalm og ikke minst det lukter røyk i hele huset. Er ikke enkelt for en 9 åring å være redd. Redd for å gå ned itillfelle jeg møter dem, de forferdelige skapningene som jeg egentlig burde kalt mor og far. Lærerne på skolen vet mere enn meg, tror de er på nære nippet til å ringe politiet eller noe. Høres iallefall sånn ut. Spesielt etter at jeg var to dager alene hjemme, mens mamma og pappa var ute og gjorde noe "ekstremt" viktig. Sånn det høres ut på lærerne, var de ute for å stjele. Stjele ett eller annent ord jeg ikke fikk med meg. Den eneste personen jeg faktisk kan stole på er bestevennen min Helene og foreldrene hennes. Jeg forteller alt til henne og hun sikkert til foreldrene sine. Føles sånn ut, siden de vil at jeg skal være der dag inn og dag ut. Men nå sitter jeg her under dyna med tre kosebamsene fastklemt rundt meg. Latteren er blitt forvandlet til skriking. Høres ut som det er flere stemme nede også. Flere ukjente. Ingen av vennene. Skrikende blir omsider svakere og svakere. Lydene jeg hører utenfor rommet mitt blir tydeligere. Dette gjør meg redd. Sakte men sikkert åpnes døren og inn bragder den en kvinne i en uniform hvor det står politi. Det er nå je skjønner det. Jeg kan føle en lettelse i kroppen. Mamma og pappa er blitt arrestert. Jeg kan endelig kanskje føle meg trygg. "Hei vennen, alt er bra nå. Vi skal sende deg ned til din tante i London. Der vil du være trygg, det lover jeg" sa hun og tok tak i hånden min. Jeg kan endelig smile, smile for første gangen på år og dag. Jeg skal til tante, min "snille" tante i London. Livet kan ikke bli bedre.

~~~~~~~
Langt kapittel i dag siden jeg ikke er har oppdatert på lenge. Håper dere liker det.