Mitt nye liv || L.T.

Del 39

Ericas POV

- NEI, SLIPP MEG DER... lenger kom jeg ikke før en hånd ble lagt over munnene min

 Hva slags situasjon har jeg blitt kastet inn i? Sakte startet bilen å bevege seg. Jeg var allerede i halv svime. Jeg hadde ikke merket at munnen var teipet med gaffateip og hendene bundet sammen. 

- Erica, Erica. Er du våken? Sa en velkjent stemme, stemmen til en person jeg ikke ville prate med nå.

- HHHHHHH HHAH, var alt jeg fikk frem gjennom gaffateipen.

- Vent, jeg skal ta den av for deg. Startet Alexander. - Hva var det du sa?

- Hva ser det ut som. Sa jeg med en sint og gretten stemme. 

- Unnskyld. Unnskyld for alt

- Unnskyld for hva? sa jeg og la hendene mine (som allerede var bundet sammen) i et kryss over brystet mitt, mens jeg ventet på en forklaring fra Alexander. Gutten jeg møtte i Doncaster sammen med Lottie, Felicte, Daisy og Pheopbe. Gutten som hadde gått meg på nervene i hele dag.  Gutten som nå satt med tårer i øynene og med et uskyldig blikk om ansiktet. 

- Unnskyld for at jeg fikk deg i denne situasjonen. Jeg skulle aldri ha hørt på de guttene. De er noen idioter som prøver å drepe deg, Erica

Hjerte mitt stoppet. Guttene ville drepe meg. Med tårer i øynene så jeg ned på hendene som var bundet sammen på merkelig vis.

- Jeg vet jeg ikke burde ha sagt det, for det gjorde sikkert alt tusen ganger verre for deg, men jeg vil at du skal vite at jeg vil gjøre alt som står i min makt for å få deg fri. 

- Hvorfor ledet du meg inn i dette, hvis du vil at jeg skal slippes fri igjen? Spurte jeg surt , med en gråtkvalt stemme.

- Jeg fikk i ordre om å gjøre dette. Alt de er ute etter er penger og berømmelse. De vil ha deg død, slik at de kan si til politiet at de vet hvor du er. Skjønner? Alt de bryr seg om er penger, penger og penger.

- Ok, tusen takk for at du har gjort meg tusen ganger mer bekymret og gjort hele denne situasjonen ti tusen ganger verre. Tusen takk.

- Erica, du er ikke den eneste som ikke vil dette, men du må tro på meg. Jeg skal ringe til politiet og foreldrene dine når jeg har sjansen. Vær så snill, du må stole på meg? Vær så snill, det er alt jeg spør deg om.

- Greit, men jeg må si at du forsatt er på svarte lista mi over folk jeg hater. Sa jeg surt, men med et hint av lettelse i kroppen. 

- Tusen takk, du er den beste. Sa Alexander og hoppet opp og ned i rommet som en kengeru. 

- Dessuten vil jeg at du skal vite dette. Jeglikerdeg. sa han og kysset meg fort. Sommerfugler fløy rundt i kroppen og etterlot seg et smil om munnen til oss begge, før han bevegde seg fram til de andre, som satt i førerhuset. 

Kanskje jeg kan stole på denne gutten? Eller er det bare et triks for å få meg død fortest mulig?

Eleanors POV

Timer er godt siden Erica skulle ha vært hjemme. Jeg gikk rundt i huset og ikke viste hav jeg skulle gjøre. Dette gikk meg på nervene. I full panikk fant jeg fram telefonen og slo inn nummeret hennes i håp om å få vite hvor hun var og hvorfor hun ikke er hjemme. Det eneste jeg kunne høre var pip, pip, pip som kom fra den andre enden. Ingen svarte og omsider kom jeg til telefonsvareren. Tårer bygget seg opp i øynene mine. Jeg har aldri vært mer redd enn det jeg allerede har vært nå. Som et siste håp før jeg ringte politiet, slo jeg inn nummeret til Harris Academy.

- Hei, dette er Eleanor Candler, mor til Erica Tomlinson. 

- Hei Mrs Candler, hva er det jeg kan hjelpe deg meg?

- Vet du om min datter forsatt er på skolen? Jeg har ikke sett snurten av henne siden idag morres, og for å være ærlig jeg begynner å bli redd for at noe kan ha skjedd henne noe. 

- Nei, Erica er ikke her. Hun var den siste som gikk ut av klasserommet i dag. Kanskje Caroline Baker vet noe?

- Ok, takk. Sa jeg med gråtkvalt stemme og la på.

 Med tårer i øynene, søkte jeg opp Caroline Baker. Det dukket opp et nummer og adresse lokalisert i nabolaget. Jeg trykket på nummeret og hørte den velkjente og kjedelig pip, pip, pip tonen

- Hei, Caroline her? Sa en nervæs stemme. Ikke så rart, fordi det nettopp hadde dukket opp et ukjent nummer på telefonskjermen til en 15 år gammel jente.

- Hei, dette er Eleanor Candler. 

- Ååå, hei Mrs Candler.

- Hei, jeg bare lurte på om Erica er med deg? Jeg har ikke sett snurten av henne siden i dag morres. 

- Nei, hun er ikke med meg. Jeg måtte gå tidligere i dag, siden mamma trenkte meg hjemme

- Ok, greit takk for informasjonen. Om du ser henne, si at hun skal forte seg hjem.

- Det skal jeg. 

Tårer strømmet ned kinnene mine som Nigara fallene. Før jeg ante ordet av det, hadde jeg varslet politiet, Jay og Louis. Det å varsle Louis var kanskje ikke akkurat det beste, siden han nå befant seg på den andre siden av Atlanterhavet på turnee, men samtidig hadde han rett til å få vite om dette. Erica var tross alt hans også. 

Kan ikke tror at denne boken snart er ferdig. Det føltes ut som om jeg startet på den igår, det er helt sykt. Og ikke minst, jeg må takke dere for over 50 000 lesere. Dette er helt sykt. Tusen takk. Ok, back to normal, jeg aner ikke hvor mange kapittler jeg har igjen, men tror det er igjen 2-3, skal skrive ferdig alle kapittlene idag og dere for svartet på fredag eller lørdag. OG PS, JA JEG VET DETTE KAPITTELET SUGER. DET VAR IKKE DET BESTE JEG HAR SKREVET