Mitt nye liv || L.T.

Del 9

LOUIS POV

"Er du ikke glad, Erica" spurte jeg. Siden hun gikk fra å være oppe i skyene til å være langt nede. Hun nikket, før hun reiset seg opp. "Jeg tror jeg går å legger meg" sa hun. Hun virket på ingen måte trøtt i det hele tatt, og klokken var jo bare halv ni.

ERICAS POV

Jeg tuslet opp på rommet og slang meg i sengen. Jeg viste ikke om jeg skulle være glad eller lei meg. Jentene var frekke og slemme med meg. Ikke hyggelige i det hele tatt. Følelsene var ikke i sjakk. Det eneste jeg lengtet etter nå, var hjem. Hjem til min virkelige familie. Hjem til Norge.

Jeg la meg under dyna. Ingenting virket å gå min vei. Skolen var akkurat som håndballen. Fikk rare blikk slengt mot meg, jeg følte meg ikke velkommen i det hele tatt. Den eneste jeg følte meg velkommen hos var Caroline, læringspartneren min. Hun minnet meg så mye om Helene. Bestevennen min fra Norge. Hvorfor måtte livet være så komplisert. Oppgitt la jeg meg godt under dyna, lukket øynene og håpet på det beste. At alt dette bare var en tåpelig drøm. Forsiktig åpnet jeg øynene. Jeg lå forsatt på rommet mitt. Det var ikke en drøm, alt var virkelig. Akkurat som et virkelig mareritt. Hvorfor måtte alt vondt skje med meg? Mistet foreldrene mine i en alder av 9, bodde hos en gæren tante i et år. Tre år på kanskje verdens beste barnehjem. Det beste som kanskje må ha skjedd meg, var at jeg ble adoptert av en verdensstjerne. Medlem i verdens største og hotteste boyband. Skolen og håndballen føltes rett og slett ut som en sted jeg ble torturert. Kanskje jeg burde satse på sang. Da hadde i allefall pappa blitt glad. Være med han på verdensturné. Det hadde vært livet.

Midt i alt jeg tenkte på igår, må jeg ha sovnet. Jeg våknet før vekkerklokken ringte, før Louis eller Eleanor hadde brast inn døra og vekket meg. Dette må være et mirakel. Jeg sto opp og kledde på meg skoleunifomen. Jeg gikk ut døra og mot meg kom Louis. "God morgen solstråle" sa han med den trøtte morgenstemmen sin. "God morgen" sa jeg og løp inn i armene hans. Han kysset meg på hodet og satte meg ned. "Klar for en ny skoledag?" spurte han. Jeg nikket svakt. Hadde lyst til å rope nei, så hele verden kunne ha hørt det, men der turde jeg ikke.

Vi gikk ned og tok på sko og gikk ut. På veien til skolen møtte jeg mange av de jeg gikk i klassen sammen med. Ingen var mine klassekamerater. Iallefall ikke kamerater. De fleste sto å måpte når de så hvem jeg gikk med, hva annet kunne jeg ha ventet. Faren min er jo tross alt Louis William Tomlinson.

-----------

Blir SÅ glad av kommentarene dere skriver. Får meg til å ville skrive så mye. Kommenter søte og snille ting (som dere gjør på denne) på min andre fan fic. Har skrivesperre på den og mange av ideene jeg har fått inn på denne, skal jeg prøve å ta i bruk. Tusen millioner takk. Dere vet ikke hvor mye jeg elsker dere, forsett og jeg skriver mer. Gjør det på min andre fan fic også. Betyr så himmla mye. Ikke bare for meg, men for historien også.