You & I

Del 11:why cry?

EMILY'S POV

Jeg satte meg sakte ned i sofaen. Guttene var i rommet på siden og gikk igjennom programmet til konsertene. Rommet jeg satt i var ganske stort. Det var masse mat, tre sofaer, et svært bor og ikke minst en kjempestor flatskjerm på veggen. Det var også en Playstation under den. Jeg snudde hodet mot den ene veggen. Det var en svart dør der jeg ikke hadde lagt merke til før nå. Føttene mine hoppet opp og bort til døren. Jeg åpnet døren ganske kjapt. Det var stylingrommet. Skap, speil, stoler, sminke, hårprodukter. Alt jeg kunne drømt om. Jeg lukket opp skap døra. Klærne så vi plukket ut til hver enkelt, før vi reiste. Jeg måtte kjenne på jakken til Niall. Den var så herlig. Allerede luktet den som han. Den lukten kjenner jeg igjen uansett hvor jeg er. "Hallo?" jeg skvatt da jeg hørte stemmen. Hjertet mitt dunket ekstra fort. Jeg snudde meg rundt. Det var Niall. Han smilte til meg. "Skremte jeg deg?" fniste han litt. Smilet hans var å dø for. Jeg smeltet inni meg. Det var en herlig følelse. Han kom bort til meg. Hånden hans strøk meg på kinnet. Jeg lente meg frem og kysset han. Niall tok et par hårstrå fra ansiktet mitt bak øyrene. Jeg smilte til han. "Vis meg scenen." visket jeg til han. Han nikket og tok tak i hånda mi.

Vi gikk hånd i hånd ut på scenen. Det var veldig stort. Tenk så mange mennesker som kommer for å se på guttene. Jeg fikk frysninger bare av å tenke på tanken. Jeg er så stolt over han og guttene. De har komt så langt i livet. Å reise verden rundt å spille for tusenvis av mennesker hver kveld nesten. Jeg følte meg så liten. "Kom!" sa han. Han dro meg etter han opp et par trappetrinn på scenen. Vi stod på en slags huske. Niall vinket til en mann bak scenen. Plutselig begynte den å bevege seg. "Niall!" skrek jeg i frykt. Jeg holdt godt rundt han. Den gikk høyere og høyere. Etter ca. 2 min var vi på en liten scene midt inni arenaen. Da vi var en meter fra hoppet jeg ned. Det var helt forferdelig. "Aldri om jeg skal oppå den igjen!" sa jeg ganske høyt. Niall så søtt på meg. Han trodde sikkert at jeg ikke mente det helt. Noe som jeg absolutt gjorde. Han tok tak i hånda mi igjen. "Kanskje vi burde gå tilbake?" sa han med sympati. Jeg nikket og la hodet mitt på skulderen hans.

***********

"Em! Er det min tur nå?" sa Niall i døra. Han kalte meg Em! For første gang. Det var en rar følelse å høre han si det. Em, pleide de gamle venninnene mine å kalle meg. "Jepp! Bare kom inn du." Gliste jeg som en tosk. Etter jeg hadde ordnet håret hans tok han av seg t-skjorta hans. Kroppen hans var så nydelig. Han var så sexy der han stod. "Trenger du hjelp med den, eller?" spurte jeg han og så ham inn i øynene. De blå øynene glitret i lyset. Han tok tak rundt livet midt. Vi stod lenge å beundret hverandre. Niall løftet meg opp, så jeg hang rundt hoftene hans. Han bærte meg helt bort til veggen. Vi kysset hverandre. Leppene gikk i takt. Noe som de alltid gjør. Jeg dro fingrene gjennom håret hans. Tunga mi strak seg mer og mer mot hans. Da de traff fikk jeg hundrevis av sommerfugler i magen. Jeg klarte ikke å tenke. Alt rundt oss var borte til at Harry kom inn. "Unnskyld! Det var ikke med meningen. Men vi starter om et par minutter." Jeg så en tåre renne ned kinnet hans. Det knuste hjertet mitt å se han sånn. Harry er alt for god og snill til å ha det så vondt. Han sprang ut døra. "Harry vent!"ropte jeg etter han. Jeg tror han ikke hørte det. For han forsatte å springe. Jeg sprang etter han. Ut av venterommet, gjennom hele gangen og inn i et lite bøttekott. Han satt på gulvet ned synken. "Hva er dette for noe?" spurte jeg med et pent tonefall. Det eneste han gjorde var å riste på hodet. Hånda mi dro igjen døra. Jeg satte meg ned ved siden av han. "Det er ingenting. Jeg klarer meg fint alene." snufset han til meg. En så gammel gutt sitter ikke og gråter helt uten videre. Var det fordi han så jeg kyssa Niall igjen? Har han følelser for meg? Jeg strøk han forsiktig på ryggen. "Det kommer nok til å ordne seg." Visket jeg til han. I det jeg sa det snudde han seg mot meg. Han så meg inn i øynene. Før jeg visste ordet av det kysset han meg på munnen. Jeg trakk meg tilbake i en fei. "Harry, jeg liker Niall. Og jeg håper du kan forstå det." stemmen min var litt uklar. Jeg reiste meg opp. Jeg må finne Niall.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Tuuuusen takk til dere som leser! Jeg må si jeg elsker dere. Haha! vote og kommenter hvis dere ikke vil vente en uke.

Hva tror dere Emily gjør når hun finner Niall? :)