My first love

Del 2.

Hjemme gikk jeg nesten på den eldre broren min da han kom i full fart ut fra rommet sitt. Jeg så etter han.
- Pass deg for! Ropte jeg etter han og løp opp på rommet mitt. Jeg dumpet ned på kontorstolen min som sto like attmed skrivepulten. Jeg kjente jeg ble varm innvending, jeg visste hva han het. Jeg reiste meg og gikk bort til sengen. Jeg la meg på ryggen og stirret opp i taket. Han hadde sittet der i et helt kvarter uten at jeg visste det, helt utrolig. Jeg hadde med ett glemt alt om den franske revolusjon.
- Zoey, kan du komme å hjelpe meg ? Ropte Stephen, broren min.
- Med hva da ? Ropte jeg tilbake, irritert over å bli avbrutt når jeg tenkte på Andrew.
- Noe, ropte han. Jeg sukket å reiste meg, jeg visste at det ikke nyttet å si at jeg ikke ville, fordi da kunne han komme inn på rommet å ta meg med til det han trengte hjelp med. Da jeg kom ned til rommet hans satt han med leksene, typisk han å spørre meg om noe han ikke klarte. Eller, det vil si, noe han ikke gadd å gjøre.
- Hva ? Er du dummere enn din lillesøster ? Sa jeg for og erte han.
- Hold kjeft, sa han og sendte meg et fiendtlig blikk.
- Stephen, du må skjønne at jeg ikke skjønner bæret av det dere holder med på skolen, sa jeg og så lenge på han. Han ristet bare på hodet og viftet meg fort med en avvisende hånd. Jeg gikk med en gang ut av rommet han og inn på mitt eget rom. Jeg kom plutselig på revolusjonen og tok deretter opp samfunnsfagboka og satte meg på senga. Deretter begynte å lese gjennom henrettelsen av Marie Antonionette igjen, selv om jeg ikke likte noe med halshugging og sånt.

Jeg hadde akkurat lest ferdig kapittelet da telefonen min vibrerte, jeg tok den opp av lomma og sjekket meldingen som hadde kommet. Den var fra Kayla.
- Kino i kveld ? Sto det bare.
- Greit, når og hvilken film ? Svarte jeg. Jeg la fra meg boka og reiste meg fra senga. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle, men jeg tok uansett opp min bærbare pc og satte den fra meg på skrivebordet. Jeg logget inn og åpnet internettet, jeg skrev inn facebook.com. Jeg logget inn her også og sjekket varslene, for det meste var det ''... har poket deg '' - varsler. Jeg ristet oppgitt på hodet, hadde virkelig folk ikke et liv ? Jeg sukket og begynte å poke tilbake, jeg vet at det ikke ga mening, jeg klagde og klagde over at folk ikke hadde et liv fordi de poket folk via facebook også kom jeg her og poket tilbake. Jeg sjekket hvem som var pålogga, ingen spesielle så jeg logget av like etterpå. Det var egentlig ingenting å gjøre, så jeg sendte mail til vennene mine på den andre siden av New York. Like etter det logget jeg av pc'en og gikk bort til mobilen som vibrerte igjen.