My first love

Del 3

Jeg skulle møte Kayla og broren hennes utenfor kinoen. Selv om jeg aldri hadde sett broren hennes, hadde jeg hørt veldig mye om han. Jeg sto å ventet mens jeg tastet på telefonen med broren min Stephen som var mer som irritert over at han ikke fikk være med. Ok, jeg likte han ikke og var flau når jeg tok han med på byen. Skulle tro at det var jeg som var størst og han som var minst. Noen som kom gående mot meg fanget oppmerksomheten min. Det var Kayla og.. Nei, det kunne ikke være han som var broren til Kayla.. Jeg blunket et par ganger før jeg forsto at det var Andrew som kom med Kayla. At hun kunne ha en så perfekt bror som han. Jeg ristet kjapt på hodet idet de kom bort til meg.
- Hei, sa Kayla med engang.
- Hallo, sa jeg smilende. Jeg begynte å lure på om jeg rødmet fordi Andrew's smil ble et glis med engang jeg hadde sagt hallo.
- Hvilken film skal vi se ? Spurte Kayla og smilte søtt.
- Fast and furious tokyo drift ? Foreslo Andrew, vi nikket oss enig. Vi gikk deretter innpå kinoen, Andrew var sta og sa at han skulle betale billettene.

Da vi var kommet ut av kinoen igjen og hadde begynt å gå nedover gaten begynte vi å snakke om filmen vi et sett. Da vi var kommet til krysset der veiene til huset deres tok en annen vei enn min sa Andrew at han ville følge meg hjem. Så da gikk Kayla alene den ene kilometeren til huset deres. De hadde bare en kilometer fra huset deres til krysset, jeg hadde to. Vi gikk i en pinlig stillhet de første minuttene, jeg gikk i mine egne tanker. Hva Andrew gjorde, visste jeg ikke. Jeg ville heller ikke spørre han. Etterhvert kremtet Andrew og jeg rettet oppmerksomheten mot han.
- Hvordan har kvelden din hvert ? Spurte han.
- Perfekt, din da ? Spurte jeg og smilte over at den pinlige stillheten ble brutt.
- Helt grei, egentlig, sa han og kikket skrått ned på meg. Jeg nikket smått. Jeg kjente den kalde vinden først nå og begynte å skjelve smått. Jeg håpet på at Andrew ikke merka det, jeg ville helst ikke oppfattes som en som begynner å fryse veldig fort, men han hadde merket det forsto jeg da han la jakka si om skuldrene mine.
- Men, begynner ikke du å fryse nå da ? Sprute jeg og skjønte for sent at det var idiotisk sagt, jeg bet meg i leppa. Men heldigvis lo han ikke, han fikk et smil om munnen, det var helt greit.
- Nei, egentlig ikke, det er ikke så kaldt her ute, sa han kjapt. Jeg skjønte at han ikke skulle si noe mer så jeg rettet blikket opp til den gigantiske tingen som begynte å ta form som et hus like foran oss, jeg var hjemme igjen.