Don't cry

3) Harde bestemor drops

Paris

Lillian Shapiro

10:52       (Torsdag)

Jeg kjente en hånd på kneet mitt. Jeg så opp, og møtte ansiktet til Dr. Erlend. Han tørket en tåre som trillet nedover kinnet mitt. Jeg snufset. Han tok tak i hånden min, og dro meg opp. Jeg var slapp etter all gråtingen. Wow. Det var lenge siden jeg hadde grått. Men hvordan skulle jeg ellerst reagert? Jeg fikk nettopp vite at jeg aldri får den fremtiden jeg har jobbet for. Akuratt nå føler jeg bare for å krabbe under dynen min og ønske at alt sammen bare var en drøm. Erlend rakte meg jakken og mobilen. Han holdt meg oppe, og så hardt på meg.

"Lillian" begynte han, men ble avbrutt av snufset mitt. "Lov meg at du ikke sløser bort måneden din. Ikke steng deg inne i et mørkt rom. Gjør det du aldri har gjort før. Opplev noe" ss han. Øynene hans borret seg inn i mine.

"Nå skal jeg ringe moren din" sa han. Jeg pep. Hun kom drepe meg. Herregud. Men ikke at det ville gjort noe...

"Du skal dra tilbake til leiligheten. Avslutte studiene. Si hade til vennene dine. Pakke kofferten, og dra hjem til familien din." sa han. Han ristet i meg.

"Er det klart?" spurte han, og jeg nikket. Jeg tok sakte på meg kåpen, og stakk mobilen i baklommen. Jeg slo armene rundt Erlend. Ikke ta dette feil. Jeg bare... Han er som en slags far for meg her i Paris. Jeg er glad i han. Har holdt rundt meg. Jeg snufset, og trakk snuen inn i nesen igjen. Jeg kunne kjenne på hele meg at jeg så forferdelig ut. Sikkert helt rødt og hovent ansikt. Jeg lo smått.

" Du kalte meg Lillian" sa jeg til "faren" min. Han smilte. Han slapp meg. Han rakte meg plutselig et ark. Jeg så på det.

"Det er til rektoren din. Det forkkarer alt" forklarte han. Jeg nikket, og la det i lommen.

"Skynt deg tilbake nå" sa han, og klappet meg på hodet før han snudde seg, og gikk inn igjen. Jeg så etter han, og trykket kåpen tettere inntil meg. Nå følte jeg for å grine igjen. Jeg snufset, og gikk mot buss stoppet. Jeg satte meg ned, og så på bussruten på veggen. Det skal komme en om 6 minutter. Jeg lente meg tilbake og lukket øynene. Herregud. Jeg er lei av livet. Jeg sukket. Dum måte å si det på. Jeg er lei av å snart dø... Plutselig hørte begynte det å regne. Dråpene koliderte med veggen bak meg. Conversene ble bløte, men jeg brydde meg ikke. Hva er vits? Det er som om alt er en drøm. Et mareritt. Jeg la en hånd om hjerte. Telte slagene. Hvordan kunne mitt eget hjerte svikte meg på den måten? Jeg hadde så mange planer for livet. Bli ferdig med kunst studiene i Paris. Det hadde tatt med år å lære meg Fransk. Nå kan jeg det flytenes. Deretter skulle jeg tilbringe et år i Hawaii. Jeg har aldri vært der, men jeg har alltid hatt lyst tilbå dra der. Bli litt kjent med en annen kultur. Utvide kunsten min. Så skulle jeg begynne med kunst på fulltid. Skaffe meg en kontrakt med kongefamilien i Frankriket. Hvert år gir kongefamilien ut en kontrakt til en av toppstudentene på universitetet jeg går på. På mindre enn en time, har alt bare rast sammen.

11:26

Jeg stokk da busset stoppet med et brak. Jeg åpnet øynene. Jeg så på klokken. Det var gått 6 minutter. Jeg følte at det varte en evighet. Jeg reiste meg, og løp inn for å ikke bli klissbløt av regnet. Jeg betalte raskt, og begynte å gå mot enden av bussen der jeg alltid pleide å sitte. Jeg satte meg på et ledig sete ved siden av en gammel dame helt bakerst. Hun smilte. Hun varbliten og innskrumpet med hvitt hår og briller. Typisk bestemor typen. Jeg smilte, og sukket. Jeg ian ikke tro det.

"Hva er det, kjære?" spurte damen. Jeg så på henne.

"Jeg har hatt en lang dag" sa jeg oppgitt.

"Allerede? Klokken er bare halv 11" sa hun varmt. Jeg nikket.

"Vel, hva har skjedd da?" spurte hun enda varmere. Jeg så på henne. Det virket som om hun var til å stole på

"Vel, jeg studerer på Kunst Akedamiet I Paris" begynte jeg. Hun så imponert på meg.

"Jeg er hovedsaklig fra Los Angeles. Derfor er moren min veldig beskymret og vil at jeg skal dra til legen for hver minste ting!"

"Men det er bare fordi hun er glad i deg" sa hun. Jeg nikket.

"Jeg vet. Det er ikke problemet. Problemet er at denne gangen fant de noe" sukket jeg. "De fant ut at jeg har en ukjent sykdom uten kur. Jeg kommer til å dø innen en måned." Damen ble stille. Bussen stoppet på et buss stopp.

"Ser man det. Her skal jeg av" sa hun stille, og reiste seg. Hun gikk raskt bort fra meg, og holdt deg for munnen som om hun trodde jeg var smitlig. Det så ikke ut som om hun skulle av her heller. Da hun kom ut, satte hun seg på buss stoppet. Jeg fikk lyst til å kaste harde bestemor drops etter henne. Hun tror faktisk at jeg er smitlig. Herregud. Ja dette fikk meg til å føle meg bedre... Not.

11:39

Jeg gikk opp i leiligheten og låste meg inn. Vel. Det var bare å begynne å pakke. Jeg fikk plutselig en trang for å få meg vekk så fort som mulig. Jeg løp inn på rommet som jeg hadde brukt en måned på for å dekorere det, og dro frem den blå kofferten som lå under sengen min. Jeg åpnet den, og kjente en tåre trille. Nei nei nei, ikke igjen. Jeg hev meg på sengen og begravde ansiktet i puten. Den luktet... Vel, meg. Det var som om jeg nettopp hadde våknet etter en kort lur. Jeg kjente at mobilen vibrerte i hånden min. Jeg løftet hodet, og så ned på puten. Tårene hadde dannet en liten våt flekk på den hvite puten. Jeg så på mobilen. Helvete. Det var selve djevelen. Mamma. Erlend hadde tydeligvis ringt mamma. Jeg så at hun hadde ringt 6 ganger. Ups...

Jeg trakk pusten dypt, og trykket på svar.

"Lillian? LILLIAN ER DET DEG?"

"Ja" sa jeg svakt.

"Herregud! Lillian jeg har vært så BESKYMRET! Jeg trodde du hadde besvimt midt på gaten eller noe!" skrek hun fortvilet. Plutselig brast hun i gråt.

"Jeg kan ikke tro det! Min lille Lil- Lillian" hikstet hun. "Min lille baby"

"Mamma..."

"Du skal komme hjem med en gang! Pakk sakene dine!"

"Det er det jeg holder på med" jeg trakk pusten. "Har du fortalt det til pappa. Eller noen andre?" spurte jeg.

"Nei. Ingen er hjemme"

"Flott. Jeg har lyst til å si det selv..." Jeg hørtr at hun trakk pusten.

"Greit. Bare skynt deg" Sa hun, og la på.

Mine damer og herrer, moren min. Jeg slang mobilen på puten, og dyttet meg opp av sengen. Jeg rev opp skaper og skuffer, og hev alle eiendommene mine i kofferten. Jeg slang den den sammen, og trillet den inn på kjøkkenet. Jeg lente meg inntil kjøkkenbordet. Jeg kjøpte raskt en bilett til det neste flyet til LA som gikk om 2 timer. Da var det bare å si farvel til vennene mine og skolen som jeg hadde strevet med å komme inn på.

-------------------------
Da var 3 kapittler ferdig! Sorry for lite oppdatering, men jeg var på hytta til bestisen min. Så jeg kunne ikke stenge meg innpånet mørkt rom langt vekke fra sosialt liv. Men skrev litt på kvelden. Tro meg, jeg var dritt trøtt. Kunne så vidt holde øynene oppe. PLIS KOMMENTET JEG ER DESPERAT!

Det kan være du hører lite fra meg fremmover fordi....

(trommevirvel)

JEG DRAR TIL PARIS!!
Wohoo.
Tro meg, jeg har alltid hatt lyst til å dra dit. Der skal jeg være i 2 uker. Skriver nok litt innimellom.
-Djevelen

Ps. Kira Knightly spiller moren (Elizabeth Shapiro)