Don't cry

4) Pappas hobby

Paris

Lilliab Shapiro

12:42     (Torsdag)

Jeg dyttet til døren inn til universitetet, og lot kofferten ligge nær skapet mitt. Jeg fiklet nervøst med genser ermene, og sørget for å holde armene litt ut for å ikke få svære svetteringer. Jeg stoppet opp foran kontordøren til rektor. Jeg banket lett på døren, og holdt pusten for å høre.

"Kom inn" hørte jeg rektoren si. Jeg trakk pusten dypt, og gikk inn. Rektoren er en mann på 46 år. Men han kulle like så greit vært 60 i mine øyne. Han hadde et... Lubbent fettlag på... Hele kroppen. Men likevel hadde han like lite hår som leggene mine hadde. Tro meg, jeg har myyye hår på leggene. Men der er for legger å være. Hodet skal liksom ha hår. Enten har man tykt hår, eller har man ikke hår. Bestem deg liksom! Han hadde små brune øyne gjemt under tykke øyenbryn. Jeg har helt seriøst en teori på at etter han ble 40, flyttet alt håret seg fra hodet, ned til øyenbryna, brystet, ryggen, leggene og tærene. Tro meg, han har hår på tærene. Han har også en form for en tomat nese. Stor, rund og rød. Like stor og rund som han selv. Han så opp på meg.

"Ah Shapiro. Du er tilbake fra legen. Hvordan gikk det?" spurte han. Cameron må ha sagt ifra at jeg kom til å komme sent. Han har spurt alt for mange ganger og hvordan det gikk. Etter hvert lege besøk. Det er vel det rektorer gjør. Later som de bryr seg når de egentlig tenker på å trykke en kniv i hjertet ditt. Og hver gang han har spurt, har jeg svart 'Bare bra!' Jeg renset strupen.

"Eh... Ikke så bra"

Han så overasket opp på meg igjen, ettersom han hadde flyttet blikket ned til arkene igjen. Som jeg sa, de bryr seg ikke.

"Ikke? Er du ikke frisk?"

"Nei det er jeg ikke" sa jeg svakt. Han la fra seg blyanten. Nå fulgte han virkelig med.

"Jeg er nødt til å slutte" sa jeg rett ut. Han så rart på meg.

"Hva snakker du om? Har du kreft eller noe? For selv om du har kreft så kan du jo fortsette på skolen. Det er jo en sjangse for at du overlever kreften" sa han. Jeg ristet på hodet.

"Det er ikke kreft, og jeg kommer ikke til å overleve" sa jeg.

"Altså, om det dreier seg om at du ikke er mentalt frisk, så har vi jo egn-" sa han fort, men jeg avbrøt han.

"Jeg har ikke mentale problemer" fortalte jeg. Jeg rakte han papiret. Jeg har ikke lest det selv. Jeg var for feig. Redd for hva som sto. Redd for at det faktisk var smittsomt.

14:12
Etter å ha sagt ha det til alle og tømmet skapet mitt for eiendeler, var jeg klar til å dra. Akuratt nå satt jeg på flyet. Det var klart til å ta av. Jeg satt i midten av en gammel mann og en ung, feit mann. Og for å si det sånn, den feite bolla luktet innestengt svette. Jeg grøsset. Den gamle mannen sov, og jeg hørte på musikk. Jeg kunne kjenne blikket til den feite fyren på meg. Jeg turde ikke å se på han, så jeg så rett frem. Øynene mine var klistret på setet forran meg. Jeg vågen ikke å røre meg, og hvertfall ikke puste. Pustene mine gikk i smådrag. Jeg hadde utrolig lyst til å stikke fingrene mine langt ned i de små øyene hans og rope at det ikke er fint å stirre på andre. Jeg trakk pusten dypt, og prøvde å slappe av i setet mitt. Herregud, kan ikke flyturen være over snart?

21:34

Jeg trillet kofferten ut på gata. Ned en gang jeg så omgivelsene, husket jeg da jeg forlot LA. Hele familien min gråt da jeg dro, det samme gjorde vennene mine. De fleste av vennene mine ble igjen og studerte i LA. Jeg husker som om det var i går. Masse tårer, snue klemmer og kyssing. Jeg gikk bort til kanten av gata, og stakk hånden ut som tegn på at jeg trengte en taxi, og like etter stoppet en gul taxi foran meg.

22:20

Jeg steg ut av taxien, og taxi sjåføren hjalp meg med kofferten, Jeg betalte han raskt, og begynte å trille kofferten mot huset. Jeg stoppet opp, og så på det. En ganske svært hus. Det var et normalt, hvitt trehus, men på innsiden var alt annerledes. Tro meg, ettersom familien vår hadde ganske mye penger, måtte jo mamma ha alt på topp. Vi hadde en normal innkjørsel. Blikket mitt ble dratt som en magnet mot nabohuset. Helt likt hus, bare brunt. Vi hadde liksom ingenting som skilte oppkjørselen. Jeg så raskt vekk. Phhhh... Tiden minn var ikke vert å bruke på å studere nabohuset. Jeg trillet kofferten forbi den svarte Cabrioleten, og bar den opp steintrappen. Jeg så på den hvite døren. For en eller annen grunn virket det som om jeg ikke bodde her. Som om jeg egentlig burde ringe på eller noe. jeg skalv. Herregud. Hvordan skulle jeg fortelle familien min om sykdommen. Eller, resten av familien. Jeg førte fingeren mot ringeklokken, og lot den vile mot den kalde knappet. Jeg rynket brynene, og slapp hånden ned på siden. Nei. Jeg bor fortsatt her. Jeg kjente forsiktig på håndtaket som virket så ukjent mot hånden min. Jeg trykket den prøvende ned, og bad om at den ikke var låst sånn at jeg var nødt til å ringe på. Jeg åpnet døren, og gikk stille inn som en eller annen tyv. Da jeg forsiktig hadde lukket døren etter meg, slo jeg meg svakt i hodet. Jeg bor her, slapp av. Jeg åpnet døren igjen, og slang den igjen. Ikke spør meg om hvorfor, men sikkert for at folk skulle høre at jeg hadde kommet. Jeg så meg rundt. Det var ikke mye som var forandret. For å være ærlig, hadde jeg ikke vært her på 1 år. Jeg var for opptatt. Alt som var annerledes ved gangen, var at veggene var blitt lysegrå. Jeg tok av meg kåpen min, og hang den på knaggen. Jeg sparket av meg skoene, og passet på å sette dem pent inntil veggen. Jeg lot hånden gli over den hvite kommoden mens jeg gikk forbi. Over kommoden hang det en hvit hylle med et par bøker og en kaktus. På kommoden sto det tre bilder. Et bilde av Sebastian. Jeg lo. Den idioten. Jeg husket den dagen den ble tatt. Han var kanskje 18 år, og jeg var 16. Vi hadde akkurat kommet hjem fra en fornøyelses park, og klokken var rundt 5 på morningen, ettersom parken stengte halv 5. Vi var overtrøtte. Og han fant en strikk og lagde et enjørningshorn av håret hans. Så begynte han så oppføre seg som en hest... Jeg tok selvfølgelig bilde. Det andre bildet var av meg. Uff... Det var ikke det fineste bilde av meg. Jeg var vel... 17 år? Vi hadde en skole forestilling. Selvfølgelig var jeg et tre. ET TRE! Jeg hadde en brun genser og bukse, og håret mitt var fargen grønt. Bestevennen min, Mimmi, fikk selvfølgelig hovedrollen som Alice, i Alice i eventyrland. Hun hadde selv krøllet håret mitt sånn at det sto til alle kanter, og farget der grundig grønt bare for å gjøre narr av meg. Jeg så ikke akkurat veldig fornøyd ut. Det siste bildet var av meg, og tvillingene Alice og Alex på bursdagen deres. Vi satt på plenen bak huset vårt. Det var ikke lenge siden. Det var sist gang jeg var her. Jeg lå i midten, og tvillingene lå med hodene på vær arm. Vi myste mot solen, og prøvde så godt vi kunne å smile. noe som ble egentlig mer til en grimase. Jeg lo. Hobbyen til pappa var å henge opp stygge bilder av oss. Det hadde han gjort siden vi var små knotter. jeg hørte noen springe ned trappen, og jeg slapp bildet jeg holdt i. Ned trappen løp tvillingene. Da de så meg, stoppet de, og måpte. Ok... Dette ble kleint. Jeg smilte prøvende, og vinket. De så på hverandre, og de 7 årige tvillingene kom løpende mot meg. Jeg åpnet armene, og de styrtet inn i meg. Herregud, dette ville bli mer utfordrende enn jeg hadde trodd...

----------------------------------------------------------------

I'M BACK BITCHES!!!!!!!

Hei hei, husker dere meg? Idioten med de dårlige bøkene? Ja, du skjønner, jeg har ikke fått sjangsen til å skrive fordi.........

Mobilen knuste, så halve skjermen funkerer ikke!

PCen klikket!

Og jeg er lat!

Tadda!

Enjoy!

PS. Alex blir spilt av Jack Norman fra 2014, og Alice blir spilt av Lizzy Greene for.... Vet ikke hvor lenge siden. Bildet oppe😂