Don't cry

7) "Pyse!"

LA

Lillian Shapiro

Jeg hadde aldri følt meg så dummere enn i dette øyeblikket. Selvfølgelig fulgte han ikke etter meg. Jeg er jo ikke akuratt midtpunktet i livet hans. Jeg er ikke et lite, mørkt hjørne i livet hans en gang. Det brant i nakken min. Jeg visste han så på meg. Jeg åpnet øynene, så snudde jeg meg. De kalde øynene hans stirret fortsatt meg. 

"Hva vil du?" spurte jeg surt. Han gliste, men smilet nådde ikke opp til øynene. Det var nesten skremmende. Øyene var ikke som de en gang hadde vært. De var mørkere. Kaldere.

"Ingenting" svarte han lett.

"Så stikk" Han trakk på skuldrene.

"Jeg har ikke noe bedre å gjøre" sa han, og lente seg inntil bilen min.

"Ikke rør bilen min, den er akkurat vasket. Jeg vil ikke gjøre den skitten igjen". Han lo.
"Det er ikke din bil, det er Sebastian sin bil. Og det var jeg som vasket den, så jeg gjør den skitten om jeg vil" knurret han.

"Vel, Sebastian vil ikke gjøre den skitten så få deg vekk" jeg ba til gud om at Alice og Alex snart kom. 

"Hvorfor så sur" spurte Collin. Jeg snudde hode mitt slik at jeg heller hadde blikket festet mot skolen, og han bak meg. Jeg hørte at han løftet hendene i været, som for å vise at han var uskyldig. I det ene øyeblikket var han kald som is, i det neste spøkte han. Det var som om han var 7 måneder gravid. "Jeg har ikke gjort noe" forsatte han.

"La meg være" sa jeg bare surt. Jeg kjente at han bevegde seg mot meg, og før eg visste ordet av det hadde han plassert munden ved øret mitt. 

"Er det den tiden av måneden?" hvisket han, med et snev ag humor i stemmen. Pusten hans kjærtegnet halsen min. Nakken min. Øret mitt. Frysninger ble sendt nedover ryggraden min. Det var ikke før flere sekunder etter at jeg reagerte, som om jeg hadde vært limt fast til stedet jet var. Som om han hadde limt meg til asfalten.  Jeg trakk meg unna i en rask bevegelse. Ø, tenkte jeg. Eller, overbeviste meg selv at jeg tenkte.

"Unnskyld meg?" jeg krysset armene og snudde meg mot han.

"Hva?"

"Hva mener du med hva? Det er ikke greit at du går rundt å slenger fornærmelser i hytt og pinevær. Jeg liker deg ikke, jeg kjenner deg ikke. Slutt å snakk til meg" freste jeg. Jeg følte jeg kunne hevet meg over han. Skadet han. 

"Altså, jeg bare spurte. Det er du som er mer gretten en du noen gang var" sa han surt. Monotomt. Plutselig var han tilbake til å være kald igjen.

"Ærlig talt, du er mer hormonell enn meg. Du er som en sureste gravid damen jeg noen sinne har møtt" jeg knep meg om nesebroen. Jeg ventet på an fornærmelse tilbake. Du ser gravid ut. Sier den sure gravid kvinnen. Noe som det. Men istedet snudde bare ryggen til meg og gikk tilbake til hvor enn han hadde parkert bilen.

"Pyse!" ropte jeg etter han.

"Ja, pyse!" hørte jeg noen andre rope. Hva i... Jeg snudde meg og så Alex og Alice gående mot meg. Alice gliste, fornøyd med kommentaren sin. Jeg lo. Hun var den største fornærmeren av oss alle, og vi var en familie av fornærmere.

20:30

Vi satt alle rundt stuebordet. Meg, Pappa, Mamma, Sebastian, Alice og Alex. Hotdog var også her, bevisstløs. Om han ikke hadde snorket som en gris hadde jeg trodd han var dø. Det føltes godt å være hjemme, alle samlet, alle glade. Untatt mamma. Hun var den eneste som visste, og hun klarte ikke å skjule det. Men selv om jeg var glad, trodde jeg at kvalmen min skulle gå vekk nå som vi var samlet. Som om det bare var uro i magen min, og at så snart vi alle gikk tilbake slik det var før så kom uroen til å bli erstattet med fred og kjærlighet og sommerfugler. Istede for uro og kvalmenhet og krig. Gjennom hele kvelden følte jeg mamma sitt blikk på meg, som om hu så etter noen tegn på at jeg var døende. Jeg ville ikke møte blikket hennes. Jeg visste det var fylt av smerte. Jeg visste at de kalde øynene hennes nå var smeltet, fordi vi begge visste at jeg ikke kom til å leve det fulle livet vi begge hadde håpt på. Hun hadde alltid vært streng, men jeg visste at hun ikke lenger var det, iallefall mot meg. Jeg visste også at hvis jeg møtte blikket hennes kom jeg til å bryte sammen. 

"Hei Lilly, hvorfor har du egentlig komt hjem?" spurte Alex mens han stokket kortstokken. Jeg så på de små hendene hans mens han arbeidet med den. 

"Ingen spesiell grunn" kvalmem ble sterkere. "trengte bare en liten pause." Jeg visste jeg ikke hørtes overbevisend ut. Det gjorde meg enda kvalmere. 

"Sikker?" spurte pappa. Jeg så opp på han. "du virker litt beskymret, vennen min". Det var den siste dråpen. Jeg skjønte at kvalmen ikke bare var beskymring. Jeg var virkelig kvalm. Jeg var i ferd md å spy. Hendene mine var svette, munnen min tørr og halsen min i brann. Før noen visste rodet av det, var jeg på beina i full fart mot doen i første etasje. Jeg hev meg over skålen og slapp alt ut. Men skyldfølelsen og tristheten og uroen forsvant ikke med væsken. Den forsvant ikke. Nå begynte jeg å bli beskymret for at sykdommen som skulle føre til døden min hadde symptomer.  

--

Heia, tilbake etter flere år:)