Don't cry

6) Jeg hater meg selv

De kalde, blå øynene var like kalde som smilet hans. Jeg hadde ikke sett han på kanskje 2 år. Det virket som om han hadde blitt enda vakrere siden sist jeg så han, noe som ikke var mulig. Et lite øyeblikk glemte jeg være kald i hvert minste hjørne av ansiktet mitt.

"Lilly, husker du naboen vår Collin?" spurte Sebastian. Jeg snudde meg vekk fra Collin.

"Ja Seb, selvfølgelig husker jeg han," Jeg så meg over skulderen, mot Collin. "Kan umulig glemme en drittsekk som prøver å gjøre hvert minste minutt av livet mitt en fiasko."
Collin lo. Latteren hans var som musikk. Munnen formet seg i et smil. Jeg hadde glemt hvor perfekt smilet hans var. Men smilet var ikke som det en gang var. Det var mindre ekte.

"Å prinsesse, jeg prøver slettes ikke å ødelegge hvert minutt. Selvsagt ikke. Jeg prøver å gjøre hvert eneste sekund et mareritt" sa han glad, men de blå øynene var like kalde som Antarktis. Jeg himlet med øynene, og snudde meg mot storebroren min. I motsetning til Collin, var øynene til Sebastian varme som en ørken. Han hev armene rundt meg, og klemte til.

"Jeg har virkelig savnet deg" hvisket han. Jeg lo, og klemte tilbake. Jeg var hjemme. Jeg var lykkelig. Men én liten del av meg skrek. Skrek fordi jeg ville fortelle han alt.

16:50

Sebastian var tydeligvis ikke super glad i meg, ettersom han ikke droppet Collin for å være med meg, men droppet heller meg for å dra til byen med Collin og noen venner. Bare tanken på Collin, gav meg en ekkel spysmak i munnen. Jeg satt ved bordet på kjøkkenet og spiste en skive med ost på. Jeg stappe den siste biten i munnen og skylte det ned med et glass melk. Jeg satte glasset ned på bordet med et smell. Solen skinte gjennom vinduet foran meg og traff meg i øynene. Jeg reiste meg fra stolen, og satte glasset og tallerkenen i oppvaskmaskinen. Jeg satte meg i bunnen av trappen, og bare satt der. Jeg sukket, og lente albuene på trinnet bak meg. For å være ærlig, hadde jeg forventet mer. Mer av alt. Jeg hadde vel forventet at hele familien skulle være her med meg. Ikke bare på grunn av sykdommen, men fordi vi var familie. Jeg kjente meg kvalmen. Mobilen dirrer i baklommen, så jeg dro den opp og stirret på skjermen. Jeg godtok og løftet telefonen mot øret.

"Hei pappa"

"Hei vennen min" hørte jeg stemmen til faren min si. "Jeg beklager for å ha vært så opptatt, og ikke har fått sett deg enda"

"Det går bra." Løgn.

"Nei det gjør ikke det!" Riktig. "Jeg tar fri tidligere i dag sånn at vi alle kan ha en familie kveld. Hva synes du om det?" Jeg smilte, og jeg kjente en bølge av takknemlighet ovenfor faren min.

"Ja! Det høres perfekt ut! Jeg ringer Sebastian" sa jeg med en stemme av boblende glede. Faren min lo varmt, og avsluttet samtalen for å fortsette med jobben. Jeg trykket på nummeret til Sebastian, og jeg følte ikke kvalm lengre. Jeg smilte da han tok mobilen.

"Heeei" ropte han over den dundrende musikken. Skal si Sebastian, fest klokken 2 på dagen. Det er godt gjort.

"Ikke drikk deg full nå, fordi vi skal ha familiekveld i dag"

"Hæ!? Kamelpikk?"

"Vent hva?"

"kanelpikk?!"

"Nei, familie kveld, Collin. Familie kveld!" ropte jeg inn i telefonen.

"Cecilies elv? Hvem er Cecilie?" skrek han over den dundrende musikken. Jeg gjenkjente raskt melodien til en ganske gammel fest låt.

"Nei Sebastian! F-a-m-i-l-i-e    k-v-e-l-d!!!"

"Hva?!"

"Familie kveld! Ikke kamelpikk eller kanelpikk eller hvilken som helst annen pikk!" ropte jeg. Han lo.

"Jeg hørte deg første gangen. Jeg ville bare høre lille miss perfekt si pikk" ropte han. "Jeg kommer!" Så la han på. Jeg fnøs, og la mobilen på bordet. Lille miss perfekt du liksom.

17:30

Noen slo opp døren nede, og jeg hørte døren smelle igjen rett etter.

"Hallo!?" hørte jeg noen rope nedenfra. Jeg gikk ut av badet, og grep en hvit morgenkåpe i en mykt material. Jeg surret den rundt den bløte kroppen min, og løp ned trappen. Håret mitt lagde våte avtrykk på kåpen, og jeg la igjen små dammer av vann på gulvet nedover trappene. Plutselig sto Sebastian i bunnen av trappen. Jeg gliste, og løp ned trappen med et godt grep rundt håndkledet. Jeg kastet meg over han og hev armene rundt nakken hans. Jeg begravde nesen min i nakken hans. Han lo. Jeg slapp han.

"Så, kamelpikk altså?" spurte jeg med et smil om munnen. Han lo, og gikk inn på kjøkkenet. Jeg fulgte etter han og stoppet i døren. Jeg lente meg inntil dørkarmen. Han grep et glass og fylte det med appelsin juice.

"Når er det resten av familien kommer hjem da?" spurte han og helte juicen i seg i en slurk. Han satte det skitne glasset på benken.

"Jeg henter tvillingene om 10 minutter" svarte jeg. Han smatt forbi meg, og småløp opp trappene.

"Jeg er på rommet mitt!" hørte jeg han ropte han før døren til rommet hans smalt igjen. Jeg sukket, og gikk opp trappen etter ham. Da jeg kom inn på rommet mitt, hev jeg av meg håndkleet, og åpnet skapet mitt for å lete etter klær. Jeg hev på meg undertøy, og fant frem en hvit bukse og en lyseblå, langermet magetopp. Jeg tok det på meg, og stakk inn på badet. Jeg gredde raskt det blonde, nesten tørre håret mitt, og fant frem sminken min. Jeg sminket meg lett med concealer, pudder, brynsminke, naturlig rød leppestift og maskara. Jeg så en siste gang i speilet før jeg slukket lyset og gikk ut av badet.  Jeg grep mobilen min på vei ut av rommet mitt og løp ned trappen. Jeg tråkket oppi et par adidas sko og rev med meg bilnøklene som hang på knaggen ved siden av kommoden med de stygge bildene. Jeg hoppet inn i den grå ferrarien til broren min. Det er ingen hemmelighet at familien min er rik. Vi bodde i et stort, luksuriøst hus med badebasseng og stor plen som de fleste ville ha drept for. Vi hadde i alt tre biler. En mercedes, en volvo og en ferrari. Hva annet skulle vi bruke penger på når vi hadde et bra liv? Bilen startet, og jeg begynte å kjøre ned veien til barneskolen der Alice og Alex gikk i andre klasse. Jeg kikket på klokken da jeg hadde parkert bilen på parkeringsplassen. Det var 13 minutter til det ringte inn, så jeg åpnet bildøren og gikk ut. Jeg lente meg på panseret til bilen og nøt solstrålene. Tankene for omkring i hodet mitt. Hver gang jeg ikke gjorde noe, var sykdommen alt jeg tenkte på. Det at jeg ikke har noen fremtid, er skremmende. Jeg hadde liksom alltid forventet at jeg skulle få et vellykket liv. Fullføre utdannelsen min i Frankrike og bli en vellykket, kjent kunstner. At jeg skulle møte en kjekk mann jeg ville forelske meg og kjøpe et stort, vakkert hus med alle pengene jeg hadde spart opp, og fulle huset med friske, små unger. Jeg ble deprimert av bare å tenke på alle de fremtidige ungene mine som aldri vil bli født. Det var skummelt å aldri få se Alice og Alex vokse opp. Jeg åpnet øynene, og slapp ut et sukk. Plutselig hørte jeg en mørk stemme bak meg.

"Hei prinsesse". Stemmen var som musikk i ørene mine. Som virkningen av å ta stoff. Den var bedøvende, drømmende. Men likevel fikk jeg lysten til å spy. Jeg snudde meg mot Collin.

"Stikk. Følger du etter meg eller noe?" sa jeg irritert. Han så døvt på meg.

"Jeg venter på Sofie, lillesøsteren min" sa han nedlatende. Jeg kjente at skinnene mine ble varme, så jeg snudde meg vekk fra han. Selvfølgelig. Lillesøsteren. Herregud så flaut. Jeg kjente blikket hans i nakken min. Jeg lukket øynene, og bet meg i leppa. Jeg hater meg selv.

............................................

AHahahahahahh herregud, jeg hadde skrevet dette kapittelet for kjempe lenge siden, og jeg trodde jeg la det ut men sa var det ikke lagt ut likevel. Vel, her får dere det. Det var ikke det mest spennende kapittelet for jeg aner ikke hvor jeg vil med alt dette. Men jaja, enjoy my kamelpikker:)